I offentlighetens lys
Sydvesten 31/1977
Nedenfor er gjengitt klipp fra bladene Vikingen, Vepsen og Karrikaturen. Tre politiske karrikatur- og vitseblader fra Oslo i 1923. Som man vil se så var ikke disse nådige mot Ivar Sælen. De tre bladene var typiske for Oslos konservative riksmålstradisjon og kunne ikke helt svelge en som snakket dialekt og nynorsk og som kom fra bondenæringen og Vestlandet. Denne situasjon er vel heller ikke så ukjent i dag. De situasjonene som blir karrikert er særlig Sælens selvstendige handling med å sette inn Gleditch i Nidaros og hans arbeide for å styrke nynorsken.
Tegning nr. 1 viser hvordan Ivar Sælen setter Gledich bokstavelig talt i bispestolen.
Sælen: «Jeg er mann for å sette Gleditsch i bispestolen selv, jeg, om det kniper.»
Olsen Nalun gik og Sælen kom, san,
Taburetten tok han blid og from, san,
men at han kan gaule
på det norske mauler,
ak, det glemte han å si no’ om, san.
Maulets makt, san,
– så har’n sagt – san –
gryr, når han i Sælen har seg lagt, san.
I nr. 2 «stjeler» Sælen taburetten i kirkedepartementet fra avgående kirkeminister Olsen Nalum,
Hos kirkeministeren
Dengang da Olsen Nalom
av sit kirke-dept. var trett.
da var det megen tal’ om:
hvem får hans taburett?
At det ble Ivar Sælen,
det tenkte ingen på.
Jeg selv ble nesten fælen,
da Sælens navn jeg så.
Han har nok høyre-sjælen,
men virker nokså snål.
Og husk Achilles-hælen:
han er så glad i mål.
Men han er vestlandsbonde,
dermed er allting sagt;
det gode som det onde
i dette ord er lagt.
Han farer frem med læmpe –
han var jo med blant dem,
som ikke ville kjempe,
i nittenhundrefem.
Ja, han er meget fredsæl,
vi husker alle, at
han skalv jo rent av redsel
da Michelsen tok fatt.
En kirkens mann jo også
bør være fred’lig stemt,
for kirkestrid er nokså
betenkelig og slemt
Jeg banket på hos Sælen,
han svarte: – Ja, kom inn;
han var så mild i sjelen
så god og blid av sinn.
– Nå, Jens, hva vil di vite?
Jeg skjønner, at jeg nu
blir gjenstand for et lite’
såkalt lyn-intervju.
– Ja, De har rett, hr. kirke-
minister. Vær så snill,
fortell om Deres virke
og hva De tror og vil.
– Det blir nu mest å lirke
med disse kirkens menn
som selv vil gjerne pirke,
men ei ha pirk igjen
Menighetsfakultete’,
dets sak er sikkert go’,
det har jo den konkrete
og trygge gamle tro.
Men disse liberale
er vistnok også bra
og slett ikke så gale
som gamle Odland sa.
A velge mellom disse,
den sak er ikke grei;
det blir å kompromisse
seg frem en middelvei.
Så er det Bergens-bispen
hvis mål man vil forby;
jeg synes det er rispen-
de galt, men tør ei kny.
For vistnok er jeg målvenn,
men Otto B. er striks.
Jeg må sno meg som en ål, venn,
imellom «mål» og «riks».
Ja, jeg har mangt å stri me’,
og det er ikke lett
å få det til å rime,
det rimer ofte slet.
Da mumlet jeg: – Hva ville
du så på dei galei.
Jeg sa det ganske stille,
men Sælen hørte meg,
og da ble Sælen gælen,
og uten nogen dvelen
jeg snudde meg på hælen
og sa: – Farvel, hr. Sælen!
Jens.
og i nr. 3 ser vi hvordan det konservative presteskap hyler mot Sælen.
At Trondhjemsbispen valgtes blandt de «liberale»,
de «ortodokse» liker ei.
Nu har de samlet sig for en protese at gale,
og gale kan de! Huffa mig:
Regjeringen gaar rundt med vatt i begge øren.
for denne tutingen er fæl.
Men la dem hore tute! Fred det bli ei førend
de har sig tutet kvæk ihjel!
I nr. 4 ser vi at typografene er fortvilet over at Sælen roter i kassene med bokstaver for å finne frem til nynorske skrivemåter. Den siste setningen under nr. 4 om «god vin» henspiler på at Halvorsens regjering som satt i «forbudstiden» ble nødt til gradvis å oppheve forbudet mot salg av sterkvin.
Typografene hår rykket ut av setteriene, og trykkfeilsdjevelen skal forestå trykkingen av stortingspropositionene. Statsråd Klingenberg, som ved voldgiftslovens behandling i Stortinget forsikret, at det ikke skulle bli noen streiker i år, må nu selv påta seg å assistere trykkfeildjevelen med å sette og trykke regjeringens propositioner sammen med to andre av sine kolleger. Heldigvis for dem kommer der ikke stort fra hr. Halvorsen som det er verdt å spandere trykksverte på. Det vesentlige tilbakekallelser av Blehrs misgjerninger han er opptatt med. Hvis Svendsen fra Drammen – eller Salmebok-Svendsen som hån populært kalles, fordi hån stadig spør og graver etter den nye salmebok – var blitt kirkeminister, ville man iallfall snart fått salmeboken til trykning, men kirke og målminister Sælen interesserer seg bare for Seips viser og Blix målsalmer og for å få Anders Hovden til bisp i Nidaros. Når Sælen opplater sin munn i Stortinget korser alle Riksmålsforbundets medlemmer seg og utbryter: Ditt «mål» røber deg og Johan Bojer truer regringen på liv og lemmer. Det kunne ikke vert verre i dikterens øyne om selveste «Vestlandsfanden» var blitt kirkeminister. Men det hjelper ikke alt Johan Bojer raser -, når Halvorsen har tatt Sælen på nakken får han finne seg i også å bære Vestlandsfanden frem.Statsministeren kan iallfall trøste seg med åt sorgen og gleden vandrer tilhobe. Har han bedrøvet riksmålfolket med å gi dem en gammel arg målmann til kirkeminister, så har han til gjengjeld gledet alle dem som tørster med å gi dem god vin.
Karikaturene er utlånt av Johan Sælen.