Ivar B. Sælen
Særoppgave februar 95, Marie Grøn Sælen, Kalvøysletta Ungdomsskole 9E
Innledning
Ivar Bergnesen Sælen (1885-1923) var en storbonde fra Fyllingsdalen som hadde mange nye ideer. Han var ordfører i Fana i mange år. I ni år satt han på Stortinget som representant for Høyre. I 1923 ble han utnevnt til kirkeminister i Otto B. Halvorsens andre regjering.
Grunnen til åt jeg valgte å skrive om ham, er at han er tippoldefaren min. Jeg er selv født i Fyllingsdalen, og har hørt om ham mange ganger. Like ved gangveien mellom Ortun skole og Ortuvannet står det et minnesmerke over Ivar B. Sælen. Det er en byste av bronse, laget av billedhugger Nils Ås. Videre er en vei i Fyllingsdalen oppkalt etter ham: Statsrad Sælens vei. Jeg hår otte gått forbi bysten og lurt på hvem Ivar egentlig var.
Barndom og oppvekst
Ivar Bergesen Sælen ble født i 19/ 11 1855 på Aasgaard i Lindås utenfor Bergen. Faren hans, Berge Aasgaard fra Lindås, var byggmester og bonde. Moren hans, Brita Nilsdatter Heldal, kom fra Hosanger.
Da Ivar var 4 år, kjøpte faren sammen med sin svoger Gudmund Heldal, Sælen gård i Fyllingsdalen. De kjøpte den av en rik engelskmann som hadde brukt eiendommen til jakt- og fiskeområde. Svogrene delte så gården mellom seg og solgte ut underbruka. Gården var stor og en av dalens perler, så handelen vakte oppmerksomhet. Det hadde vært bosetting på gården i lang tid. Sælen-gården er nevnt første gang i 1519, og hørte på den tiden til Nonneseter klosters gods. Man regner med at den ble ryddet allerede 400 år e.Kr.
Da Aasgaard-familien flyttet til Fyllingsdalen, tok de navnet Sælen. Her vokste Ivar opp og gikk på folkeskolen. Sælen-gården var han knyttet til hele livet.
Slekten hans tilhørte det opplyste bondearistokrati. Mye av samfunnsinteressene overtok han nok fra faren som var formannskapsmedlem og varaordfører i Fana. Ivar ble oppdratt til sosialt ansvar. Gjennom moren og hans lærer på Sælen skole fikk han kristen oppdragelse, omsorg og kjærlighet. Ivar hadde store evner og var ivrig etter å tilegne seg kunnskap.
Vinteren 1874-75 da Ivar var 19 år, gikk han på Sogndal Folkehøgskole. Dette var en konservativ indremisjonsskole, forskjellig fra de fleste andre folkehøgskoler på den tid. Skolen ble ledet av den kjente presten Jakob Sverdrup, som senere ble kirkeminister. Dette skoleåret fikk mye å si for Ivar. Han fikk stor sympati for nynorsken og for folkehøgskolen. Ved valget av folkehøgskole viste Ivar sitt grunnstandpunkt som konservativ og religiøs.
Bonde I 1877 overtok Ivar gården etter faren, 22 år gammel. Seks år senere giftet han seg med en ekte fyllingsdøl, Anna Ingebriktsdatter Løvaas. Sammen drev de Sælen gård fram til å bli blant de største i Fana. De moderniserte driften, doblet husdyrholdet og satte i gang en stor nydyrking.
Ivar var blant de første gårdbrukerne i Fana som begynte å dyrke grønnsaker og bær i større stil for salg i Bergen. Han hadde visstnok fått ideen av en engelsk lærer som bodde hos ham i 1880-årene. Ivar startet også markedsalg av grønnsaker på Bergen torg. På den første hagebruksutstillinga i Fana i 1894 fikk han sølvmedalje for grønnsakene sine. På hagebruksutstillinga i Bergen i 1898 fikk han sølv og bronse. Det var mest kål som ble dyrket.
Ivar skal også ha vært den første i Fyllingsdalen som kjøpte plog. Det er fortalt at han gjemte plogen og prøvekjørte den en kveld ingen så ham. Ikke engang kona visste om at han hadde kjøpt plog. Han var redd folk ville si at han hadde kjøpt «katta i sekken». Prøvekjøringa må ha gått bra, for snart fikk alle gårdene i dalen plog.
Fjærharven var Ivar også den første til å ta i bruk. Den erstattet den gamle treharven og ble siden trive brukt.
Et problem på den tiden var at bøndene ikke hadde nok gjødsel. Det som kom fra husdyra på gården var ikke nok, og kunstgjødsel var det veldig lite av. Dette ville Ivar gjøre noe med. Han kjøpte Ruskeneset på Straume og fikk organisert det slik at båter fra byen brakte latrinegjødsel, hestemøkk og søppel til store steinsiloer der. Derfra kunne bøndene hente det de trengte. De kjørte det til gårdene i egne tankvogner. Senere kjøpte kommunen disse siloene av Ivar, og systemet var i bruk inntil ca. 1960.
Senere da Ivar ble stortingsmann, kjøpte han kunstgjødsel i Oslo. Han var vant til å bruke mye gjødsel, men med kunstgjødsel ble det alt for mye. Etter at han hadde prøvd kunstgjødsel på markene, ble gresset forvokst og av dårlig kvalitet (sto for tett og kunne råtne).
Fram til 1915 leverte alle bøndene i Fyllingsdalen melka si direkte til kunder i buen. Dette tok veldig lang tid, men de fikk godt betalt. I 1915 begynte fire bønder med Ivar i spissen, å levere melka gjennom Bergen Meieribolag. Da leverte den ene ut melka for alle, og dette gikk på omgang. Etter hvert ble flere bønder med på denne ordninga. Ivar ble også første styresmann fra Fyllingsdalen i meieriet.
Ivar var en gårdbruker som selv drev gården og hadde ikke så mange tjenestefolk. Dette klarte han med god hjelp av familien. Da han ble stortingsmann og var mye borte, var det kona Anna og de etter hvert ti ungene som drev gården. Senere ble gården delt mellom to av barna. og er fremdeles i familiens eie. På grunn av stor boligbygging etter at Fyllingsdalen ble innlemmet i Bergen kommune, er det i dag ikke drift på gårdene.
Det var Ivar som tok initiativet til å bygge Fyllingsdalens første skolehus. Tidligere hadde skolen holdt til i leide lokaler, blant annet i huset til Ivar. Han og fetteren Steffen Sælen gav gratis tomt til kommunen for bygging av skolen. De var begge med på a hygge den i1892 var den nye Sælen skole ferdig.
Sammen med Steffen Sælen stiftet han også Fyllingsdalen Ungdomslag i 1897. Fetterne gav tomt av felles utmark til et hus for laget. De var også med i styret i FUL de første årene. Det var Fyllingsdalen Ungdomslag som i 1970-årene tok initiativet til reisningen av bysten av Ivar.
I det hele tatt var Ivar en foregangsmann i landbruk og veldig opptatt av lokalmiljøet. Han var styremedlem i Hordaland Landbruksselskap i mange år, og fra 1919 var han formann i styret. I årene 1910-16 var han med i den kongelige kommisjon som skulle revidere matrikkelen.
Ivar hadde mye skog på gården, og sagbruket hans ved Sælenelva ble brukt når det var mye vann i elva. En gang kom Ivar for nært sagbladet med den høvre hånda. Gullringen ble sittende fast i ei av sagtennene, og både ringen og kjøttet ble flekket av fingeren. Begge deler forsvant i sagflisa, og fingeren måtte amputeres.
Selv om Ivar hørte til i toppen av bondesamfunnet, var han ingen storbonde som så ned på andre fyllingsdøler. Han hadde en stor gård, men tjente lite på den. Ivar var ikke opptatt av at ting skulle lønne seg. Som lokalpolitiker fikk han ikke lønn. Når han trengte penger, brukte han av formuen han hadde arvet etter faren. Ivar var lite økonomisk, og da han døde var det ikke mye igjen av pengene.
Lokalpolitiker
Ivar meldte seg tidlig inn i partiet Høyre, som ble stiftet i 1884. Han representerte Høyre i Fana formannskap 1894-1897 og 1899-1919. I tolv år var han varaordfører, og i seks år (1908-1910 og 1914-1916) var han ordfører i Fana. Til sammen var han «med» i kommunepolitikken i 25 år.
Da Ivar var varaordfører, var det Wollert Konow som var ordfører. Konow var på den tiden stortingsrepresentant og veldig opptatt. Derfor måtte Ivar gjøre det meste av arbeidet som lå til ordføreren.
Fram til 1898 ble formannskapet valgt før kommunestyret (nå peker kommunestyret ret ut formannskapet). Formannskapet var på mange måter den lokale politiske eliten. Det besto av to medlemmer fra hvert sogn, to fra Fana og to fra Birkeland. På den tiden hørte Fyllingsdalen til Birkeland, så Ivar kom derfra. De fleste medlemmene i formannskapet var fremstående gardbrukere. Også Ivars fetter Steffen Sælen var ordfører i mange år.
I 1915, mens Ivar satt som ordfører, hadde fylket planer om å bygge en ny folkehøgskole. Det var mange steder man ønsket ny skole. Ivar som selv hadde gatt på folkehøgskole, var veldig opptatt av at den nye skolen måtte bli bygd i Fana. Han kom med et godt tilbud fra Fana kommune, og Fana fikk skolen. Ivar ble sendt til gården Store Milde for å se på tomt til skolen. Han likte tomta, skrev kontrakt på stedet med eierne og garanterte at kommunen ville kjøpe den. Dette ble sterkt kritisert i kommunestyret fordi han ikke hadde snakket med dem først. Ivar sa at hvis ikke kommunen ville kjøpe gården, skulle han kjøpe den selv. Kommunen kjøpte gården for de visste at han mente alvor. Senere var han den drivende kraften både i å få skolen bygget og i å drive den fram. Det er blitt sagt at ingen har gjort så mye for å sikre skolen økonomisk som ham.
Avholdssaka var ei sak som opptok mange. Etter hvert ble det flertall i kommunestyret for en strengere alkoholpolitikk. Ivar og andre av de mest velstående toppene i bondesamfunnet hadde ikke noe bestemt avholdsstandpunkt. Men i saker som omhandlet disse tingene, stod de sammen med folk som sa nei til strengere alkoholpolitikk. Ivar var sterkt imot vinmonopol, han ville ha fri omsetning.
Som ordfører og varaordfører møtte Ivar i Fylkestinget i Hordaland. Her sto han for kjøpet av Valen og bidro til at Valen psykiatriske sykehus ble bygd.
På denne tiden ble Fana kommune regnet som et skatteparadis. Det var veldig gunstige ordninger for de som drev med gardsbruk. Alle hadde rett til et inntektsfradrag (man slapp å betale skatt for deler av inntekten). Kvinnene tjente ofte bare halvparten av det mennene gjorde, og slapp derfor å betale skatt i det hele tatt. Grunnen til den lave skatteprosenten. var at det var sa mange velstående innflyttere som gav penger i kommunekassa.
Det var ikke alltid lett å være kommunalpolitiker. Det var mange områder som trengte utbygging, og man hadde ikke penger til alt. Ivar var medlem i styret i Lysverkene (kraftstasjoner). Behovet for elektrisitet økte mye, og det ble ikke nok til alle. Ivar. som da var formann i styret. fikk sterk kritikk for at det ikke var utbygd nok kraftstasjoner.
Ivar var veldig lite hjemme på grunn av sine mange verv i lokalpolitikken. Ofte var han på møter hele dagen, og var bare hjemme om natten. Det var lang vei til møteplassene. Når han skulle på møter i byen (Bergen), måtte han gå i en time tår han tok ferga over Puddefjorden. Når det var stygt vær, ble han kjørt med hest og vogn. Ivar satt i styret i Norges Bank og hadde nøklene til banken. Derfor måtte han være i byen tør banken skulle åpne.
I 1895 ble den første bensindrevne bilen importert til Norge. Etter hvert økte tallet på biler. Bøndene i Fana var ikke glade for det nye kjøretøyet. De klaget på at bilene skremte hestene, slik at de kastet seg i grøfta. Bøndene mente at det kunne oppstå livsfarlige situasjoner og ville forby biltrafikk på offentlige veier. Også ordfører Ivar var imot biltrafikken. Han hevdet at de fleste bygdeveiene var for smale for biler, og pekte på at de manglet stabbesteiner.
Ivar var også en av de mange bøndene som var imot at arbeiderne i fabrikkområdene skulle tå billig middag, ved at kommunen betalte halvparten. Han mente at med ei slik ordning ville det bli umulig for bøndene å få arbeidshjelp på gårdene sine.
Kommunestyret besto av tolv representanter fra Fana og tolv fra Birkeland (bl.a. Ivar). Etter hvert steg innbyggertallet i Birkeland sterkt. Snart viste det seg at Birkeland sto for 90 prosent av kommuneskatten, mens Fana bare sto for 10 prosent. Mange mente at dette var urettferdig og ville at Birkeland skulle få flere representanter enn Fana. Dette ble først avslått mange ganger. Som ordfører advarte Ivar mot klassekamp og splid. Han trodde det nye systemet ville føre til en deling av kommunen. Senere ombestemte han imidlertid seg. Først i 1921 ble fordelingen av representanter endret.
Ivar hadde mange kommunale og fylkeskommunale verv, som han skjøttet på beste måte:
- medlem og formann for ligningsrådet
- medlem og varaformann i skolestyret
- medlem og formann i Lysverkene
- medlem av styret i Norges Bank avdeling Bergen
- medlem av matrikkelkommisjonen av 1910
- formann i Hordaland landbruksselskap
- medlem av representantskapet for Fana Sparebank
- medlem av fylkesutvalget
- medlem av fylkesprovianteringskommisjonen
- formann for Næringsnemdene i Hordaland under første verdenskrig
- medlem i representantskapet i Det Kongelige Selskap for Norges Vel
Rikspolitiker – Stortingsrepresentant
I 1900 ble Ivar valgt til stortingsrepresentant for Høyre i Hordaland. Han satt på Stortinget i to perioder fram til 1906. I sin første stortingsperiode var han medlem av Budsjettkomiteen, og i den neste av Landbrukskomiteen. Dette var to viktige komiteer. Ivar var også varamann for Wollert Konow, og satt på Stortinget fra 1910-1912 mens Konow var statsminister.
Som stortingsrepresentant var Ivar først og fremst en varm talsmann for distrikts- og jordbruksinteressene. I bevilgningssaker var han veldig sparsommelig. Dette var ikke bare for å spare penger, men på grunn av hans ønske om å begrense statens virkeområde. Sparepolitikken hans gjaldt ikke bevilgninger til skole og folkeopplysning, som han derimot var veldig opptatt av å støtte.
Arbeidsløsheten, som økte etter 1900, mente Ivar skyldtes den store tilflyttingen til byene. Han var veldig bekymret over dette. Han mente det hadde vært bedre om flere ble boende på landet, hvor man trengte arbeidskraft.
Ivar var tilhenger av proteksjonismen. Han var spesielt opptatt av å beskytte norsk jordbruk mot konkurranse fra utlandet. I den store tolldebatten i 1905 argumenterte han for å større beskyttelsestoll for forskjellige jordbruksprodukter.
Det var ikke så ofte Ivar tok ordet i debatter av politisk karakter. Likevel var han en betydningsfull person i Høyre. Dette skyldtes i stor grad at han var talsmann for viktige velgerinteresser. Han var medlem av Høyres sentralstyre fra 1916 til han døde.
Den absolutt viktigste saken i Ivars stortingsperiode var unionsoppløsningen i 1905. Det var først under de vanskelige månedene da Norge rev seg løs fra unionen med Sverige at Ivar ble landskjent. Som Høyremann gikk han opprinnelig inn for den «langsomme» oppløsningslinje av unionen, fredsommelig og forsonlig som han var. På den måten var han motstander til statsminister Christian Michelsen. Sælen og Michelsen var for øvrig den gang nesten naboer i Fyllingsdalen. Under unionsforhandlingene endret likevel Ivar gradvis mening og ble tilhenger av Michelsens «raske» aksjonslinje. Det var stor uenighet i Stortinget om saken. Men det var viktig at beslutningen ble fattet av et enstemmig Storting, slik at Sverige tok dem på alvor. Under striden innen Stortinget kom Ivar til å spille en viktig rolle med å få de andre fra Høyre til å slutte seg til statsministeren. Ivar klarte å forsone uenigheten blant stortingsmennene og å hindre at uenigheten ble kjent av svenskene. Som heder for denne innsatsen ble Ivar invitert med i det følge av nordmenn som ble med den båten som skulle ønske den nyvalgte kong Haakon velkommen til det uavhengige Norge. Det var først uenighet i Stortinget om Ivar skulle få delta, men til slutt ble han støttet av et enstemmig Stortinget. Som medlem av Stortinget i 1905 fikk Ivar 7. juni- medaljen, en erindringsmedalje i forgylt sølv (det var 7. juni at unionen ble oppløst). På 50-årsdagen for unionsoppløsningen var han en av de få som ble spesielt hedret for sin innsats. I 1906 ble Ivar videre valgt ut til å overvære kong Haakon Vlls kroning i Trondheim.
Høyre og Frisinnede Venstre hadde på denne tiden et samlingsparti. Ved stortingsvalget i 1906 var Ivar en av kandidatene fra Samlingspartiet i Midthordland, men en fra Venstre ble valgt inn på Stortinget. Ved neste stortingsvalg, i 1909, ble Ivar varamann for Wollert Konow fra Frisinnede Venstre. Da Konow var statsminister fra 1910-1912, satt Ivar på Stortinget og i Justiskomiteen. Begge kom fra Fana og kjente hverandre godt. De var enige i flere saker.
Ivar var målmann og støttet nynorsken. Dette var ikke vanlig blant høyremenn. 1 1912 holdt Konow en tale i Bondeungdomslaget, hvor han støttet opp om målsaken. Dette ble tatt ille opp av Høyre, og de stilte mistillitsforslag mot regjeringa. Bare fire høyremenn støttet regjeringa, blant dem var Ivar. Han ble landskjent for at han stemte imot at Konows regjering skulle gå av på grunn av språkspørsmålet. Ivar var opptatt av å likestille nynorsken med riksmål.
Da Ivar satt på Stortinget var han hjemme bare til jul og om sommeren. Bergensbanen åpnet først i 1909. Når han kom hjem var det stor stas. Ivar var barnekjær, og ungene flokket seg rundt ham. Det var for det meste kona hans som måtte oppdra barna. Hun ble oppfattet som streng og bestemt. Når Ivar var borte var det for det meste Anna som drev gården.
Når Ivar var hjemme ble det diskutert mye politikk. Særlig når det var selskap, bryllup eller liknende. Det var også mange som kom for å få juridisk hjelp av Ivar.
Ivar var en beskjeden og rolig mann, med lun humor. Han jorde ikke forskjell på fattig og rik. Han var selvstendig og logisk i sin tenkemåte, og prøvde alltid å forstå andre istedenfor å fordømme. Han hadde bestemte meninger og turde å si akkurat det han mente selv om han kunne Ca ubehageligheter av det senere. Det politiske synet hans var konservativt, men han var aldri noen partislave. Mange av meningene hans «tilhørte» andre partier. Han var på den måten en tverrpolitisk mann.
I 1912 var Venstre igjen det ledende partiet i Midthordland, og Ivars stortingskarriere var slutt.
Rikspolitiker – Kirkeminister
I mars 1923 ble Ivar utnevnt til kirkeminister i Otto B. Halvorsens andre regjering. Dette kom overraskende på de fleste, kanskje mest på Ivar selv. Han var plaget av et hjerteonde og var på vei ut av politikken, selv om han fremdeles var medlem av Høyres sentralstyre. Han hadde heller ikke noen erfaring med kirkesaker. Ivar var kristen på sin måte. Han mente at man måtte se på Guds skaperverk i naturen. Dette gjorde at han vegret seg for å gå inn i regjeringen og sa ja først etter sterkt press fra statsministeren. En av grunnene til at valget falt på Ivar var at han ville bli en garanti for at målsaken ikke kom på tverke for regjeringen. De ivrigste riksmålsfolkene i Høyre var ikke så glade for utnevnelsen av Ivar. De var redd han ville forsterke nynorskens stilling.
Da Halvorsen døde i mai, fortsatte Ivar i Abraham Berges regjering.
Ivar var håndplukket til stillingen. Regjeringen trengte en kirkeminister med gode forhandlingsevner. Det var sterke motsetninger mellom den liberale og den konservative fløy i den Norske Kirke. Kirken var på denne tiden veldig viktig i samfunnet. Den hadde stor makt og innflytelse.
I 1923 ble Nidaros bispestol ledig. En av kandidatene. Jens Gleditsch. var liberal. Mange mente at han ikke fulgte Bibelens ord. Ved valget innen den Norske Kirke vant den konservative presten Freihov overlegent med 202 stemmer, mens Gleditsch bare fikk 67. Likevel ble Gleditsch utnevnt av en samlet regjering etter Ivars råd.
Selv om Ivar egentlig hadde et konservativt kristent syn og ikke hadde sympatier for liberal teologi, ville han vise toleranse overfor de som hadde andre meninger. Han skrev i sin innstilling at også det kirkelige grunnsyn som Gleditsch hadde burde fa en talsmann i bispekollegiet.
Utnevnelsen ble møtt med stor kritikk, spesielt fra Indremisjonen og ortodokst hold. Mye av kritikken gikk på Ivar personlig. De konservative i kirken så på denne utnevnelsen som veldig urettferdig. De mente at det kirken selv hadde bestemt skulle gjelde, uten at politikerne skulle blande seg inn. Utnevnelsen viste klart hvilket begrenset demokrati den Norske Kirke hadde. Det brøt ut store reaksjoner. Det ble krevd skille mellom stat og kirke. Noen krevde at Ivar skulle stilles for riksrett og at regjeringa skulle gå av
Ingen av landets seks biskoper hadde stemt for Gleditsch, og ingen ville uten videre ordinere ham. Ivar viste sin gode forhandlingskunst og fikk overtalt Kristiansand-bispen Bernt Støylen til å foreta ordineringen. For å gjøre dette ville Støylen ha en erklæring fra Ivar om at utnevnelsen ikke var noe forsøk på a endre kirken. Biskop Gleditsch skrev en erklæring på at han skulle forkynne slik som den evangelisk-lutherske bekjennelse sa. Partene slo seg til ro med dette og Støylen foretok ordineringen.
Striden om Nidaros ble til liten glede for de fleste. Gleditsch ble bare sittende noen få år i bispestolen. Støylen mistet sine beste venner og ble en ensom mann.
Ivar var bare kirkeminister i åtte og en halv måned Det var en travel tid. Striden og embedspliktene ødela den dårlige helsen hans. Den 23. november 1923 døde han brått av hjerteslag på hotellværelset sitt i Oslo. Samme dag holdt presidenten i Stortinget en minnetale over Ivar.
Det ble holdt en stor begravelse i Nesttun kirke i Fana. Mange av sambygdingene i Fyllingsdalen kom med hest og vogn og deltok i gravfølget. Bygdefolket hadde samlet inn penger til en sølvkrans, og Ivar fikk også en sølvkrans fra Fana kommune. Kirken var stappfull av folk. og det ble holdt mange taler.
Minnetale i Stortinget den 24. november 1923
Præsidenten: «Nett no i denne stundi er komen den triste melding, at statsraad Sælen er død braatt idag tidleg, utan at nokon hadde ana, at det vilde benda.
Statsraad Sælen hev sete i Stortinget i fleire tingbolkar, og me, som hev vorer saman med honom, lærde i han aa kjenna ein stød, solid mann med faste meiningar og med arbeidshug og arbeidsdug. No er han plutselig kalla burt fraa det ansvarsfulle arbeidet, som han no sist sat oppe i, som statsraad. Baade av umsyn til tilhøvi, som dei no ligg til for heile samfundet og av umsyn til den plassen, han stod i, er det ikkje berre eit tap for det partiet, han høyrde til, men ogso til stort tap for Stortinget og for heile samfundet. Me tykkjer alle, det var stiart, at mannen skulde gaa bort fraa livsverket sitt, og me ynskjer fred og signing over minnet hans».
Repræsentanterne paahørte staaende præsidentens tale.
(stortingsforhandlingene, referat fra Stortinget 1923 s 3773)
Avslutning
I dag er Ivar B. Sælen ukjent for de fleste. Men i sin tid var han en av landets mest omtalte menn. Jeg synes Ivar var en fin personlighet som gjorde mye for lokalsamfunnet. Han kan være et godt forbilde også for oss i dag.
For meg har det vært interessant å skrive denne oppgaven. Jeg har fått vite mye om slekten min og om hvordan man levde før i tiden.
Farfaren min (John Sælen) husker Ivar godt, selv om han bare var åtte år da bestefaren døde. Han bodde i første etasje på gården til Ivar. Et merkelig sammentreff er at også morfaren min ( Johan Grøn f 1908) husket Ivar. De bodde i samme hus i Oslo da Ivar var kirkeminister. Min morfar bodde i første etasje, mens Ivar bodde i tredje. Morfaren min husket Ivar som en staselig, snill, gammel mann.