Tidligere stortingspresident og statsråd Nils Langhelle var en mann som hadde alle de egenskaper som kjennetegner en folkevalgt av beste merke. Alle vi som hadde det privilegium å bli kjent med ham, følte dyp tilfredshet da det ble kjent at gode krefter ønsket å reise ham et minnesmerke der han hadde sine røtter. Ikke en dag for tidlig – men heller ikke for sent.
I Stortinget følte vi at dette ville være en velfortjent heder til en av våre egne, uansett parti. Den lytefrie stortingspresidenten ble nasjonalforsamlingens felleseie – ikke slik at han et øyeblikk glemte sin politiske tilhørighet eller slo av på krav og mål for det parti han tjente lojalt og med en troverdighet som alle vi som har kommet etter ham, gjør klokt i å ta eksempel av.
I Stortingets vandrehall henger et portrettmaleri av Nils Langhelle og det er godt – men ikke nok. Derfor gleder vi oss i dag ved den avduking som finner sted.
Nils Langhelle var varamann til Stortinget for Bergen fra 1945/46 til 1949, valgt av Det norske Arbeiderparti, og valgt representant fra 1950. Han ble Stortingets visepresident i 1957, og da Stortingets president Oscar Torp døde, overtok han presidentvervet den 8. mai 1958. Fra 8. oktober 1965 var han Stortingets visepresident.
I Stortinget var Nils Langhelle medlem av utenriks- og konstitusjonskomiteen fra 1955 og av den utvidede utenriks- og konstitusjonskomite fra 1958. Som Stortingets president kombinerte Nils Langhelle en enkel og selvfølgelig formsikkerhet med naturlig verdighet. Han var korrekt og samarbeidsvillig i enhver situasjon. Sjelden har en mann vært så avholdt og så respektert i vide kretser.
Men det er ikke først og fremst alle de fremskutte posisjoner og hans rolle som rikets første mann etter Longen som gjør det naturlig å bruke de store ord.
Det var hans enestående evne til å bevare sin naturlige medmenneskelighet i alle situasjoner – vennligheten var en del av hans vesen. Den var hans natur. – Han var ikke noe virtuost vidunderbarn som gjorde kometkarriere. Han var en moden, erfaren og innsiktsfull mann som utviklet seg harmonisk og naturlig, hele tiden med åpenbare forutsetninger for å dekke alle de fremskutte posisjoner han innehadde. – Det var noe trygt, tillitsvekkende, ja, bent frem beroligende ved hele hans personlighet.
Han var alltid på høyde med situasjonen og de stadige større utfordringene han møtte. Det var aldri noen som noensinne tvilte på at han ville makte oppgavene. – 10. desember 1965 skulle jeg for første gang bestige Stortingets talerstol. Det var den gang jomfrutalen virkelig betød noe. Jeg var nervøs hinsides kontroll og angret bittert at jeg hadde gitt meg inn på politisk virksomhet i selveste nasjonalforsamlignen. På presidentplassen satt Nils Langhelle. Da jeg inntok talerstolen, så han på meg med gode, varme øyne og kostet til og med på seg et lite oppmuntrende nikk.
Etterpå skulle jeg få vite at andre i samme nervøse situasjon fikk støtte og oppmuntring av en faderlig velvillig veteran som forsto hvordan andre hadde det.
Han hadde likevekt og ro – humør og varme. Han inkluderte alle uten partis anseelse, og la større vekt på det som samlet enn det som skilte. Nils Langhelle utførte en stor nasjonal innsats under krigen som ble avsluttet med at han ble tatt til fange av fienden.
Etter krigsår i tysk konsentrasjonsleir gikk han til sin samfunnsgjerning med dypt alvor. Hans fedrelandssinn og sans for fellesskapets beste ble en av de lange linjer i hans virke.
Omgangstonen mellom norske politikere ble allerede før krigen preget av sømmelighet og en viss gjensidig respekt.
Krigsårene rokket ytterligere ved de klassiske skiller. Ikke slik at kapitalister og sosialister falt hverandre om halsen. Ikke slik at arbeiderpartifolk og høyrefolk plutselig ble bestevenner bygget på ny erkjennelse og tillit. Slik var det selvfølgelig ikke. Men det var ikke tvil om at gamle fordommer, sosiale stengsler og utlevde forestillinger sto for fall. De barrierene krigen fjernet, ønsket ingen å bygge opp igjen da krigen tok slutt. Her sto Nils Langhelle i første rekke.
Krigen utløste den fellesskapsfølelse og den samhørighet som senere ledet frem til Fellesprogrammet. Alle som reiste seg i motstand mot fienden kom hverandre nærmere. Gamle interessemotsetninger måtte vike plassen. Sosiale barrierer, parti- og klasseskiller ble avløst av nasjonalt samhold og en ny menneskelig solidaritet som kom til å få betydning i mange år etter at vi hadde vunnet friheten tilbake. Det er denne storartede generasjon Nils Langhelle førte an i.
Alle stolte på ham fordi han var til å stole på.
Nils Langhelle er en av Bergens store sønner som æret og kastet glans over sin hjemby.
Alle vi som var hans kolleger i Stortinget – den gang budskapet om hans plutselige og alt for tidlige bortgang nådde oss – vi sørget alle som en over tapet av en god kollega – som også var venn – som hadde så mye ugjort – så mye å gi.
Men det han gjorde var rikelig nok til å risse inn sitt navn i nyere norsk historie – til heder for seg selv og sine – . Under alle forhold en pryd for sin stand.
Før jeg har den ære å be Gunnar Berge om å avduke minnesmerket over Nils Langhelle, skal jeg få lov til å lese teksten på minneplaten ved minnesmerket:
«Nils Langhelle, f. i Bergen 1907. D. 1967. Cand. philol. 1934. Yrkesveileder ved arbeidskontoret i Bergen 1935-45. Formann i Bergen forente Arbeiderparti 1935-45, 1960-67. Medlem av Bergen bystyre 1938-45. Formann i en rekke offentlige utvalg og nemnder. Krigsfangenskap i Norge og Tyskland 1943-45. Representerte Bergen på Stortinget 1945-67. Medlem av regjeringen 1945-55; arbeidsminister, samferdselsminister, forsvarsminister, handelsminister. Stortingspresident 1958-61, 1962-65. Visepresident 1954-57, 1966-67. President i NATO’s parlamentarikerkonferanse 1960-61. Direktør for SAS’ norske avdeling 1955-60.»
Jo Benkow (1924-), utdannet fotograf, var Stortingsrepresentant 1969-93, Høyre-leder 1980-84, Stortingspresident 1985-93.