Herr stortingspresident
herr ordfører
gode fyllingsdøler og andre bergensere.
Vi er i nag samlet for å avdekke en minnestein over Nils Langhelle. På vegne av Arbeiderpartiet i Bergen er tet en ære for meg å få være men på tenne tilstelning som initiativtakerne og pådriverne i tenne saken, Minnesmerkekomiteen i Fyllingsdalen, har ordnet til.
Nils Langhelles politiske virkefelt var stort – og sett men våre dagers øyne – ualminnelig stort. Det strakte seg fra lokalt partiarbeid via viktige og framskutte nasjonale verv til internasjonale oppdrag i politisk og næringsmessig sammenheng. Likevel forble han å være bergenser, i språk, i vaner og i kjærlighet til byen. Alltid var han opptatt av menneskene her; slik så hans samtid, hans nære partikamerater og medarbeidere på ham.
Han hørte hjemme i Bergen – ikke bare i form, men også i sitt virke for byen, alltid og hvor han enn var. Til tross for at han i over tjue år hatte sin arbeidsplass utenfor byen, forble Bergen hans geografiske senter, og utgangspunkt for arbeidet.
Da Nils Langhelle gikk bort, var han stortingspresident – og formann – som tet ten gang het – for Arbeiderpartiet i Bergen. Det var hans andre periode som formann i Bergens-partiet, og ten ble innledet i 1960. Hans første formannstid i Bergens forenede Arbeiderparti strakte seg fra 1935 – 1945, naturlig nok avbrutt av krigen og fangenskap i Tyskland. I alt stod han i spissen for Bergens-partiet i over femten år – en imponerende innsats om så tet bare hatte vært hans eneste innsats for partiet.
Allerede før han ble valgt til leter i 1935, hatte han vært et naturlig samlingspunkt og en sentral skikkelse i den sosialdemokratiske bevegelse i Bergen. Han og hans samtidige venner møtte tenne bevegelse unner beskjedne vilkår. Denne bevegelsen er blitt karakterisert som «ringe og uanseelig» på tenne tid, men tet falt i Nils Langhelles lodd å stå som dens selvskrevne leder da den var blitt den avgjørende politiske faktor i vårt samfunn.
Hans tidligste politiske engasjement fant sted i gymnasiastsamfunnet på Tanks skole, og i arbeiderbevegelsen og dens organisasjoner.
I protokollene i Årstad arbeidersamfunn finner vi ham i året 1927 som formann i arbeiderungdomslaget. Hans onkel, Ole Langhelle, var formann i Årstad arbeidersamfunn i dette stiftelsesåret.
Nils Langhelle hadde en sterk tilknytning og en sterk posisjon i fagbevegelsen i vår by. Han var selv medlem av Norsk Kommuneforbund, og en av de fremste eksponentene for faglig-politisk kontakt og samarbeid mellom den politiske og den faglige grenen av arbeiderbevegelsen. I sin siste periode som leder av Bergens-partiet fikk han intensivert dette samarbeidet.
Blant sine nære venner og medarbeidere i partiet ble han sett på og karakterisert som en tillitens mann. På mange måter er det den høyeste utmerkelse og den varmeste ros som kan gies en politiker. Vårt demokratiske system har som en av sine aller viktigste forutsetninger at det etableres og vedlikeholdes en tillit mellom folket og de folkevalgte, og mellom de folkevalgte fra samme grupperinger og partier. Mister vi tilliten til hverandre, som politikere og samfunnsindivider, går viktige deler av vår politiske kultur i oppløsning. Uten gjensidig tillit vil politisk arbeid og virksomhet måtte utvikle seg til en personmaktkamp, og det tjener ikke fellesskapets beste.
Nils Langhelle er blitt karakterisert slik av en av sine nære medarbeidere i Bergen fra de siste årene: «Han stod for oss alle som den solide, vennesæle og naturlige lederskikkelse. Hans omgjengelige vesen gjaldt alle. Hans politiske tillitsverv førte ham sammen med mennesker fra alle samfunnslag. For ham betydde rang eller posisjon intet, han var interessert i mennesket. Derfor var det naturlig for ham å respektere en manns jobb,- ikke hans posisjon.»
Nils Langhelle behersket den vanskelige kunst til rolig og tålmodig å lytte til andre mennesker, forteller Harry Hansen. Brøt han av, var det for å klare opp eller for med et spørsmål å lede andre inn på sider ved et problem som så langt hadde vært upåaktet. Det fortelles at han gjennom årenes løp fikk uendelig mange brev om store og små ting som hadde med Bergen å gjøre. Med flid og nøyaktighet undersøkte han hva som kunne gjøres, og spørgeren fikk svar. Det kunne være en eldre kone som ville vite noe i et skattespørsmål, en bedriftsleder som hadde et finansieringsproblem eller en museumsmann som trengte statsstøtte til et nybygg. Nils Langhelle tok på det med alvor og ordentlighet. Han gikk alltid ut fra at saken var viktig for spørgeren.
Gjennom de minneord som ble skrevet da han gikk bort, ble det tegnet et kraftig riss av en ruvende, men ikke dominant skikkelse i norsk politikk i de første tjueårene etter den annen verdenskrig. Alle fremhever hans store kunnskaper og store innsikt. Han var en flink elev – skoleflink – ja hans klassekamerat Knut Tjønneland karakteriserte ham som «skolens pryd». Men det var ingen skrytende og pralende flinkhet, den var stille og ubemerket.
Nils Langhelle og hans samtidige fikk adgang og mulighet til skolegang og skolering da slike ting var et privilegium for en liten del av ungdomskullet. Det forpliktet hver enkelt til å gjøre sitt beste, og å sette sine kunnskaper inn i tjeneste for andre.
Den gymnasklassen på Tanks skole som Nils Langhelle var elev i, var den første gymnasklasse som hadde gratis skolemateriell og der elevene ikke betalte skolepenger. Disse elevene ble ikke bare tatt opp på grunnlag av karakterer fra middelskole-eksamen, men de måtte gjennom lange og krevende opptaksprøver.
Til slutt skal det også nevnes: Denne gymnasklasse ble kalt «den politiske klasse». Den telte elever som Nils Handa], Erling Totland, Nina Smid, Knut Tjønneland og Olaf Erichsen og ikke minst Nils Langhelle. Alle disse hadde framskutte posisjoner i kommunalpolitisk virksomhet i byen, noen også sentrale verv i fagbevegelsen. Denne klassen var representert på Stortinget fra 1950 og frem til 1967, den var representert i den norske regjering fra 1945 til 1961, og den var representert i Stortingets representantskap fra 1957 til 1967.
Nils Langhelle er den fineste eksponent for den flokk arbeiderungdom som brukte evner og krefter i arbeiderbevegelsens tjeneste. Disse unge vokste opp i et klassesamfunn der 1. mai var deres dag og 17. mai var borgerskapets. Deres politiske virke resulterte i at 1. mai ble en offentlig høytidsdag. 17. mai ble nasjonens dag, slik har Knut Tjønneland, Nils Langhelles klassekamerat og mangeårige politiske medarbeider, i konsentrert form karakteriserte denne epokens markante politikere.
Arbeiderpartiet i Bergen er glad for at vi i dag har fått et minnesmerke over Nils Langhelle. Vi takker initiativtakerne for det de har gjort, og vi bærer frem ønsket om at minnesmerket skal fortelle fyllingsdøler og bergensere om en del av vår historiske arv og en av våre store politikere.
Ole-Jørgen Johannessen er tidligere leder i Bergens Forente Arbeiderparti, og statssekretær i Kutlurdepartementet 1/10-93-21/11-94. Varaordfører i Bergen fra 1995 til han trakk seg i 1998.