Skrevet av Egil Helle som kronikk i Bergen Arbeiderblad i forbindelse med avdukingen av minnesmerket over Nils Langhelle ved begynnelsen på Nils Langhelles vei i Fyllingsdalen. Helle ga samtidig ut boken: Nils Langhelle. En politisk Biografi, 218 sider, på Tiden norsk forlag.
Tidlig om morgenen 9.april 1940 lå tyske krigsskip på havnen i Bergen, og tyske soldater marsjerte i gatene. Neppe noen ante at det var innledningen til en mer enn fem år lang okkupasjon. De marsjerende soldatene sang «Denn wir fahren gegen Engeland.» mange drog på smilebåndet. De fleste hadde mer tro på at britene ville komme og drive tyskerne ut av byen igjen. At britiske fly 10-april senket et av de tyske krigsskipene på havnen, krysseren «Kønigsberg», ble tatt som et godt tegn.
Om ettermiddagen 9.april hadde Nils Langhelle fulgt Esther til Vossetoget for at hun og søsteren Ågot skulle være på et tryggere sted enn Bergen. De skulle være hos Nils` fars slektninger på Stanghelle. De kom midt opp i et område hvor kampene bølget fram og tilbake mellom norske og tyske styrker. Raskest mulig drog de to søstrene tilbake til byen, hvor Esther ble engasjert i arbeidet med å evakuere barn.
Nils Langhelle regnet med at tyskerne kunne ha med seg svartelister over norske antinazister som skulle arresteres, og at det var store muligheter for at han var blant dem. De første nettene etter invasjonen overnatter han ikke hjemme, men hos skolekameraten og vennen Erling Gjelsvik. Det skjedde imidlertid ingen umiddelbar arrestasjon av politikere med antinazistisk rulleblad.
Før okkupasjonen hadde Langhelle – kanskje mer enn noen annen i Bergen – eksponert seg i den politiske mobiliseringen mot nazismen.
Sannsynligheten for at han ville bli arrestert før eller senere, var åpenbar. Han var likevel ikke i tvil om at han burde bli i Bergen. Fortsatt hadde han jobben som bestyrer av arbeidskontorets ungdomsavdeling. Politisk måtte han finne andre måter å arbeide på enn før.
Vanlig partivirksomhet opphørte 9.april, selv om partiene først ble forbudt 25.september. De fire lederne av arbeiderbevegelsen i Bergen dannet en bridgeklubb, som kom sammen en kveld i uka. de fire var Nils Langhelle, Mons Lid, Samorganisasjonens formann Bernhard Berentsen og Oscar Ihlebæk, som hadde overtatt som redaktør av Bergens Arbeiderblad da Gunnar Ousland før okkupasjonen ble permittert for å arbeide videre med sitt verk om fagbevegelsens historie. Hvis kortstokken i det hele tatt var fremme under bridgekveldene hjemme hos Mons Lid i Ibsensgate, var det for å ha et alibi om det skulle komme uventet besøk. Det var naturligvis organiseringen av kampen mot tyskerne og nazisten de fire snakket om.
Med kommunister på «Vestlandskonferanse»
Torgrim Titlestad skriver i sin bok «Peder Furubotn – Stalin midt imot – 1938-1941» at Furubotn i den første tiden etter okkupasjonen hadde «nært samband» med Nils Langhelle. De møttes hjemme hos Sverre Kolltveit. Ordene «nært samband» må tas med en klype salt. Men det er ingen grunn til å tvile på at Langhelle hadde samtaler med Furubotn og Kolltveit, gamle kjenninger fra folkefrontperioden. Langhelle var sikkert interessert i å finne ut hvordan to selvstendige tenkende kommunister vurderte situasjonen. NKP`s offisielle linje fikk han vite gjennom «Arbeidet». Avisen bragte artikler som var «angrep på Norges aliierte, særlig England, på regjeringen Nygaardsvold og Kongen og oppfordring til å innstille kampen mot tyskerne og slutte fred med Tyskland.» (Sitatene er fra landssvikdommen som redaktøren fikk i mai 1949.)
Kommunistorganet i Bergen fulgte den linjen som NKP`s sentralstyre hadde trukket opp og som også kom til uttrykk i «Arbeideren» i Oslo. Komintern hadde påbudt kommmunistpartiene i vest å tilpasse seg pakten mellom Sovjetunionen og Tyskland. Folkefrontpolitikken var høsten 1939 blitt avløst av paktpolitikk. Lederen i Kreml var redde for at Hitler skulle få påskudd til å bryte pakten. De vestlige kommunistpartiene måtte vise at de lojalt støttet Stalins linje. NKP`s sentralstyre fulgte direktivene.
Furubotn og Kolltveit likte seg ikke. Komintern krevde jernhard disiplin, og de to var ikke politiske selvmordkandidater. Å Tale Moskva midt imot våget de ikke, men de hadde problemer med å blindt underkaste seg NKP`s ledelse i Oslo.
Peder Furubotn tok initiativ til en meget omtalt Vestlandskonferanse 21.Juli 1940. Det er mulig at han, Kolltveit og enkelte andre kommunister hadde tenkt seg den som noe annet enn det den ble. Hvis meningen var å vise at også kommunistene inntok en nasjonal holdning, var det en tabbe å invitere som hovedtaler Halvard Olsen, mannen som i 1934 var blitt kastet som LO-leder og i 1940 så muligheten for revansj med tyskernes hjelp. Juli 1940 tilhørte han den såkalte Fagopposisjonen og gikk inn for samarbeid med tyskerne. Dette var også hans budskap til Vestlandskonferansen. I den resolusjonen som var forberedt fra møtet og i enkelte innlegg fra kommunistiske taler ble det spilt på nasjonale strenger, men resultatet av Vestlandskonferansen ble at den bare bekreftet kommunistenes forvirring i den første fase av okkupasjonstiden.
Som gjester hadde kommunistene invitert «den Nygaardsvold – lojale» Nils Langhelle og en rekke andre av Arbeiderparties kjente kvinner og menn i Bergen. Det er Peder Furubotns biograf, Torgrim Titlestad, som i denne forbindelse bruker Uttrykket «den Nygaardsvold – lojale» om Nils Langhelle. Det er naturligvis riktig i den forstand at Langhelle støttet Nygaardsvold-regjeringens kamp mot tyskerne. Det gjorde også de andre Arbeiderparti-representantene som tok imot innbydelsen til Vestlandskonferansen. Noen av dem gikk i protest da de hadde hørt Halvard Olsens holdning. en av dem var Olav Brunvand, som var god venn av Nils Langhelle og som sikkert også gav uttrykk for hans reaksjon. Selv betraktet Langhelle seg som observatør. Han sa ikke noe på møtet, men det første han gjorde da han høsten 1940 begynte å gi ut illegal avis for de fagorganiserte var å advare mot den linjen Harald Olsen stod for.
«Fri Fagbevegelse»
Nils Langhelle tok initiativet til å få dannet en illegal gruppe som skulle holde fagbevegelsen tillitsmenn orientert om det aktive arbeidet mot nazismen. Med seg i gruppen fikk han Kristen Hatlevik, Knut Vetås, Olav Brundvand og to medlemmer av Samorganisasjonens forretningsutvalg, Solveig Engelsen Vetås og Idar Nordstrand. De hørte alle til Langhelles politiske «nærmiljø», 1930-årenes AUF-ere. Som leder av gruppen hadde Nils Langhelle kontakt med de lovlig valgte topptillitsmennene i Lo, Konrad Nordahl og Lars Evensen, som fortsatt var i Oslo. Gruppen i Bergen skulle være ledd i en landsomfattende illegal faglig bevegelse.
I begynnelsen av oktober 1940 ble den første publikasjonen sendt til alle medlemmer av fagforeningsstyrene i Bergen og distriktene. En uke før hadde det vært lederskifte i LO. Nazistene hadde satt inn Jens Tangen som ny formann. I det illegale skiftet ble det fortalt hvordan det hele hadde foregått. Det ble rettet en appell til de fagorganiserte om å reise en motstandsfront på tvers av den unnfallenhetslinje som var trukket opp av Jens Tangen og Erling Olsen i samarbeid med Håkon Meyer og Halvard Olsen.
Siden fulgte slike illegale rundskriv til fagforeningsstyremedlemmene hver 14. dag. «Som en rød tråd gjennom alle publikasjoner går en appell til de fagorganiserte om hver på sin plass, hver i den spesielle situasjon han måtte bli stillet overfor å ta standpunkt verdig arbeidsklassen og landet, selv om dette måtte medføre personlig risiko,» heter det i den beretningen som Samorganisasjonen laget etter frigjøringen.
De publikasjonene som det her er tale om, var forløperen for Vestlandsutgaven av den illegale avisen «Fri Fagbevegelse». Nils Langhelle ledet arbeidet med den til han ble arrestert i januar 1943.
Langhelle-gruppen ble tidlig engasjert også i andre former for motstandsarbeid. Folk som skulle til Englad og Sverige trengte hjelp. Toralv Øksnesvards «Dette er London»-dendinger fra BBC skulle ha nyheter om det som foregikk her hjemme. Nygaardsvold-regjeringen gav gruppen i oppdrag å drive også militær etterretning. Nils Langhelle var høsten 1940 knyttet til etterretningstjenesten XU, den første etterretningsorganisasjonen i det okkuperte Norge.
Fram til sommeren 1941 kunne nordmenn lytte til de norske BBc-sendingene. Da ble radio-apparatene inndradd for alle andre enn NS-medlemmer. En hovedoppgave for de illegale avisene ble å formidle BBC-nyhetene. Langhelles gruppe samarbeidet med «Radio-avisen». Blant dem som ble knyttet til gruppens arbeid var Paul Kvamme og Arnljot Dahl, to av krigens ofre. Paul Kvamme ble skutt av tyskerne, Arnljot Dahl omkom med båten «Blia» på vei til England.
To av de som var med Nils Langhelle i det illegale arbeidet fra starten, Olav Brunvand og Kristen Hatlevik, ble arrestert i oktober 1941 og dømt til 12 års tukthus.
I et brev til slektninger i USA etter frigjøringen skrev Nils Langhelle: «Flere ganger ble noen av mine nærmeste medarbeidere tatt, og hver gang var det like spennende om de kunne holde tett når de kom under forhør hos Gestapo.»
Nervepåkjenningen må ha vært stor når han visste at nære venner og medarbeidere satt i Gestapo-forhør. Men vi som hadde kontakt med ham i denne tiden, fant ham alltid like rolig og avbalansert.
De som lærte Nils Langhelle å kjenne som rikspolitiker etter krigen, vill neppe karakterisere ham som dristig. han gikk forsiktig fram. Ingen tenkte på tabbekvote i forbindelse med hans statsrådsvirksomhet. Selv satt han nok også klokskap høyest av de politiske dyder. Vi som samarbeidet med ham under okkupasjonen, visste at han også var en mann med mot. Heller ikke da tok han dristige sjanser. Engasjementet var sterkt, men det som skulle gjøres, måtte være godt gjennomtenkt. Han hadde gode menneskekunnskaper og brukte dem i det illegale arbeidet. Mer eller mindre intuitivt skjønte han hvem han kunne stole på og hvilke oppdrag de kunne bli betrodd.
Min form for kontakt med Nils Langhelle under krigen var denne:
Han var svoger av min bror, og vi hadde truffet hverandre i familiær sammenheng. Jeg besøkte ham ofte på Arbeidskontoret. Om kvelden gikk jeg på skole. Om dagen arbeidet jeg i Bergen Trygdekasse, der Mons Lid var sjef. Mons Lid visste at jeg siden februar 1942 var med å gi ut en illegal avis, som skiftet navn fra tid til annen, og som i lang periode het «Norges Demring». Det var en barndoms- og ungdomsvenn, Victor Nøstdahl, og jeg som startet denne avisen. Blant dem som etter hvert kom med i arbeidet med den, var August Michelsen, etter krigen Høyre-ordfører i Bergen, og Gunnar Garbo, senere stortingsmann og Venstre-formann. Det var ikke mange som kjente vår vesle gruppe, men Mons Lid visste hva jeg drev med i helgene. Han hadde gitt oss et finansielt bidrag til papirinnkjøp da vi startet. Jeg gikk ut fra at Mons Lid hadde orientert Nils Langhelle, men det illegale avisarbeidet ble lenge ikke nevnt i de ganske hyppige samtalene vi hadde på kontoret hans.
Så en dag spurte Langhelle: «Har du noen kontakt med de som gir ut «Norges Demring»? «Jeg trodde han ville sette meg på prøve og svarte nei. Han virket oppriktig lei, og sa: «Det var synd.» Jeg spurte: «Har du behov for å komme i kontakt med dem?» «Ja», sa han, «jeg har det.» da sa jeg at jeg kunne ordne det. Problemet hans var at han ikke fikk trykt «Fri Fagbevegelse». Vi hadde stensilmaskin, og det ble avtalt hvordan vi skulle få stensilene for kopiering. En av oss – det ble Victor – skulle møte en av Langhelles medarbeidere ved Chr. Michelsen-statuen på Festplassen. Dekknavn ble oppgitt, og det ble gitt instruks for hvordan de skulle dra kjensel på hverandre.
Alt gikk som planlagt. Neste dag fortalte Victor lattermildt: «Den som kom, var Magnus Bratten.» De kjente hverandre fra før krigen. Det er ikke alltid enkelt å drive konspirativ virksomhet i en småby som Bergen tross alt er.
Merkelig nok maktet aldri Gestapo eller Quislings statspoliti å finne ut noe av alt det illegale arbeidet Nils Langhelle var involvert i. Mistanke hadde de, men de klarte ikke å få den bekreftet.
12. september 1941 ble han arrestert. To dager før hadde tyskerne erklært unntakstilstand på grunn av «melkestreiken» i Oslo. Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm ble henrettet. Andre dødsdømte ledere i fagbevegelsen – blant dem Einar Gerhardsen – ble fengslet, mens andre kom seg unna til Sverige.
Nils Langhelle var den eneste i Bergen som ble hentet av politiet denne gangen. Kvelden før hadde han deltatt på møte i byens illegale faglige utvalg. Han ble hentet om morgenen i hjemmet i Falsensvei 53. Hva visste nazistene? Hadde noen tystet på møtet kvelden før? Hvem ellers var arrestert? Hadde en av hans medarbeidere sprukket? Slike spørsmål måtte naturligvis melde seg, men han røpte ikke sin engstelse. Mentalt var han godt forberedt på at nazipolitiet en dag ville komme.
Leiligheten ble ransaket. Det tok han med stor ro. han visste at han ikke hadde noe kompromitterende der. Senere fikk han vite at også kontoret hans var blitt saumfart. heller ikke der var det noe som avslørte illegal virksomhet.
Politiet beslagla manuskripter til kåserier som Nils Langhelle holdt i forskjellige foreninger under okkupasjonen. Han talte til upolitiske foreninger om upolitiske emner. Selvfølgelig hadde kåseriene en politisk tendens. Når han for eksempel talte om noe så politisk nøytralt som norsk folkelynne, var det en appell til nasjonal stolthet og æresfølelse, en hyllest til de norske frihetstradisjonene og rettstanken, en advarsel mot å etterape alt som kommer utenfra, slik danskene gjorde da Tyskland var det store forbildet i det 18.århundre. «Vi må ikke la oss dupere eller for å si det med et tysk ordspråk: «Man muss sich nicht verblüffen lassen.» Langhelle brukte et av deres egne ordspråk mot tyskerne, og han krydret kåseriet med sitater av Arne Garborg. Snorre, Ernst Sars, Ludvig Holberg og Hans E. Kinck. Avslutningen var Kincks ord om at et enig, stolt folk er udrepelig. «Det udrepelige ved et folk er det eneste som gir voldsmænd respekt, det at erobringen, alle seire er bortkastet møie. «og Langhelle føyde til: «Dette udrepelige er det nasjonale, det er vår indre styrke.»
Han gjorde behendig bruk av sine historiske og litterære kunnskaper for å tale tyskerne og de norske nazistene midt imot. «Vi har en kraftkilde i vår nasjonale Litteratur. Søk den, hent styrke der», sa han.
Jøssingene gav ham kraftig bifall. Nazistene studerte manuskriptet til kåseriet om norsk folkelynne og taler som Nils Langhelle hadde holdt «om kvinnene» og om Fabian Society. De likte ikke det de leste, men det holdt ikke som bevis for illegal politisk virksomhet, som han var siktet for. Langhelle var i en rekke avhør, men etter fire uker i Bergens kretsfengsel, som under krigen på folkemunne ble kalt Hotell Norge, ble han sluppet ut igjen. Staks gjenopptok han sitt illegale arbeid.
Quslingene i Bergen hadde vanskelig for å forsone seg med at Nils Langhelle ikke satt bak lås og slå. De skjønte godt at han var en av deres viktigste fiender. En av dem, Birger Huun, skrev til Sosialdepartementet at Nils Langhelle burde «sikres» for å få fjernet hodet for en farlig og stor motstandskrets.
Det er fristende å gjengi brevet fra Huun i sin helhet. Det viser hvordan Langhelle ble vurdert gjennom nazistiske briller. Her er brevet:
«Nils Langhelle, er en forholdsvis yngre mann i trediviårene. Han er for tiden bestyrer av Bergens komunes Arbeidskontors avdeling for Arbeidsformidling for ungdom- under 18 år.
Han tilhører offisielt det Norsk Arbeiderparti, hvor han på dettes venstre fløi har været meget aktiv, og må ansees som et av dette partis mest aktive medlemmer når det gjeller å få partiet over til Moskvakomunisterne igjen. Det er uten enhver tvil at mannen nærmest må ansees som komunist, som er innsatt i Arbeiderpartiet for å arbeide i nevnte retning.
Han er Arbeiderparties representant i Formannskapet før nyordningen, men blev ikke tatt over etter denne.
Han er utdannet lektor, men har såvitt vides ikke arbeidet sådan. Han intresserer sig meget for psykologi og har vært på studiereiser for å utdanne sig videre heri også bl. a. til Tyskland. Hans kjepphest er undersøkelser av ungdom for rådgivning i yrkesvalg og når man taler med ham legger han alltid en uhyre viden fore i denne retning. I hvilken retning disse hans interesse går er uten tvil, idet han altid søker å påvirke ungdommen i retning av sin egen tro og overbevisning. Særlig farlig forekommer det oss, at denne mann to ganger om året grunnet sin stilling, er tilpliktet å holde foredrag på folkeskolerne i Bergen i avgangsklasserne. Hva han benytter disse timer til å si skal efter beretningerne å dømme være ren propaganda.
Hans «oppdragende» interesser har også utstrakt sig til tilsynutvalget for Bergens offentlige Bibliotek, hvorfra han nu er kastet. Biblioteket er fullt av rød literatur, men leter vi efter noget Nasjonalt eller Nasjonalsocialistisk var slik literatur vanskelig å finne, vi kan vel påstå at den var bannlyst fra Bibliotekets side. han var desuten medlem av Komiteen for fremtidig ordning av byens yrkesskolevæsen m.m hvorfra han vil bli kastet ved første dertil givne anledning.
Langhelle er forøvrig en meget aktiv mann. Han er formann i Norsk Folkehjelp, Bergen, som væsentlig drives ved hjelp av midler, som innkommer fra Fagforbunnene. Denne Folkehjelpen forklarer Langhelle overfor mig å være utelukkende en veldædig foranstaltning, men jeg er sterk i tvil om sandheten her. Jeg påstår, uten dog å kunne bevise noget, at bak dette foretagende ligger ganske andre ting. Ved hjelp av Folkehjelpen er han imidlertidig kommet i berøring med de herværende Frivillige Norske Kvinners Værneplikt, Lottene, bl. a., og da disse folk væsentlig består av plutokrater tyder alt på at herr Langhelle har har hvervet forbinndelser som begge arbeider sammen i antinasjonal socialistisk retning.
Alt dette virkelig er tilfelle fremgår tydelig av en raport innkommet til mig angående et møte i Norsk Riksdugnads møte den 4/11-40. Rapporten sier: «N.L. fremhævet at vi hadde rett til nasjonalt liv. Han sa: «Vi skal se med kritikk på det fremmede». Imidlertid uttrykte han noget senere i likhet med, at vi ikke skulle stille oss helt utenfor det fremmede.
Han uttalte: «En franskmann har sagt: Sproget er en nasjon». Om Danmark uttalte han: «Danmark er en tysk provins, og tysk koloni.» «Vi er ikke massemennesker, som danskerne og tyskerne.» «De fleste av oss stammer fra bondeætt, vår bonde har aldri været træll, vi er et folk av idealister, som ikke lar sig uniformere.» Med hensyn til norsk soldatrånd uttalte han: «Evnen til å lyde mangler vi.» I denne durr gik foredraget som fallt i god jord og håostet stormende bifall. Personlig antar jeg at Hrr L. har været meget forsiktig i sine uttalelser denne dag.
Min personlige opfatnign av N.L. skal jeg få sammenfatte i følgende:
Langhelle er en overbevist motstander av N.S. og nasjonalsocialismen og dermed også mot alt tysk påvirkning. Han er i grunn og bunn en Moskvakomunist. Han benytter sin offentlige stilling som avdelingschef til å drive N.S. fientlig propaganda i ly av samme. På grunn av at han er meget intelligent, er det hidtil lykkedes ham å overdække dette til sit arbeide så godt at det hidtil ikke har været mulig til å fremskaffe nokk materiale til å kunne dra ham til ansvar for samme.
På hans kontor, som har to innganger, møter han til stadighet de bekjennteste og aktivste motstandere av N.S. og de komunister som ennu går løs. Vi har eksempler på at en kommunist, som slapp ut fra konsentrasjonsleiren Ulven grunnet dødsfall i familjen samme dag var på kontoret hos L.- Desuten opretholler L. en meget intim forbindelse med de førende i den tidligere Riksdugnad i Bergen.
Langhelle må derfor selv ved den objektivste bedømmelse ansees å være en av de aller farligste motstandere vi har i Bergen, og bør ikke alene fratas sin nuværende stilling i B.K. men allerhelst sikres, slik at vi derved kan få fjernet hovedet for en farlig og stor motstannskrets.
For forøvrig å kunne gi Dem et lite innblik i denne manns forskjellige virkefelt hidsetter jeg en del av hans tillidshverv:
- Formann i Bergens Arbeiderparti (D.N.A.P.)
- Formann i Arbeidernes Ungdomsfylking.
- Formann i den herværende «Komunale Kontorfunktionærers Forening», den såkaldte røde forening, og var som sådan i spissen med agitasjonen mot Statsråd Hagelins Loyalitetserklæring,
- Formann i Norsk Folkehjelp, Bergen.
- Styremedlem i den herværende Riksdugnads avdeling, som stod under ledelse av Ingeniør Vedeler og Hrr Flamer.
- Formann for den røde «Spanienhjelp» 1937-38 og blev meget benyttet i agitasjonen for å sende norske til Spania for å kjempe på de rødes side.
- Satt lenge i styret for det nu inngåtte Bergens Arbeiderblad.
Det er naturligvis tøv når Birger Huun kaller Nils Langhelle «Moskva-kommunist». Han hadde solid ideologisk forankring i norsk og vest-europeisk sosialdemokrati. Da kommunistene i 1935-39 ville være med i en folkefront mot krig og fascisme, var hen åpen for samarbeid med dem. Etter Hitlers angrep på Sovjetunionen 21.juni 1941, kom de norske kommunistene med i motstandsarbeidet mot de tyske okkupantene. Nils Langhelle hadde kontakter i alle grupperingene som var med i denne kampen. En av dem som nevnes i Huuns brev, ingeniør Georg Vedeler, hadde vært NS-leder i Bergen før krigen, men hadde brutt med Quisling. andre som Langhelle samarbeidet med, hadde vært aktive i borgerlige partiet. Sine nærmeste medarbeidere i det illegale arbeidet rekrutterte han i Arbeiderpartiet
Tidlig om morgenen 29.januar-1943 slo Gestapo til mot Nils Langhelle og andre av arbeiderbevegelsens menn i Bergen. Da Langhelle igjen ble brakt til kretsfengselet, møtte han mang kjenninger. En av dem var skolekameraten Knut Tjønneland. En annen var «bridge-partneren» Oscar Ihlebæk. Det ble gjenkjennende nikk, og naturligvis spekulerte de: Hva vet tyskerne? Det var stor pyskisk hjelp at de var mange gode venner og kamerater i samme fengselscelle.
Knut Tjønneland har senere sagt: «Midt i blant oss stod Langhelle. Jeg kan ikke forklare det, men det gav som der trygghetsfølelse at han var med oss.»
De hadde bare sittet noen timer i kretsfengslet da de ble transportert til fangeleiren på Ulven, som hadde vært ekserserplass før Krigen. På Ulven traff de flere kjenninger, blant dem Trygve Bull, som var blitt arrestert samme morgen sammen med andre kjente antinazistiske lektorer, Harald Beyer og Johs. A. Dale, som hadde vært sammen med Langhelle i Spania-komiteen. Også oppholdet på Ulven ble kortvarig. Derfra ble de sendt til fangeleiren på Espeland, som etter Tjønnelands mening måtte være «det mest værharde, blåsende og utrivelige sted her vest.» Hva de var arrestert for, fikk de aldri vite. Det ble verken forhør, rettsak eller dom. De var kort og godt tatt i forvaring som fiender av de nye regimet:
Mons Lid slapp å dele deres skjebne. han ble ansett for å være uunnværelig i sin jobb som disponent for Bergens Trygdekasse. Det ble satt inn et nazistisk styre for trygdekassen, men i de fem okkupasjonsårene forela ikke Mons Lid en eneste ansettelsessak for styret. Ingen av de ansatte var nazister, og Lid ville ikke gi styret sjanse til å plassere noen blant personalet. Han kunne fortsette sitt illegale arbeid helt til frigjøringen.
I konsentrasjonsleir
Nils Langhelle, Knut Tjønneland og de som var arrestert sammen med dem, ble sittende på Espeland i noen måneder. De ble satt i arbeid med å bygge flere barakker. Espeland skulle være tyskernes største interneringsleir for fanger på Vestlandet.
11.mai 1943 ble det ny transport for Langhelle og gruppen hans – denne gangen til Grini. Da de neste dag stod oppstilt på appellplassen, skjelte Denzer dem ut som fordømte kommunistsvin. Oscar Ihlebæk gikk ut av geleddet mot Denzar og sa til ham på korrekt tysk at mange av dem ikke var og aldri hadde vært kommunister. Denzar eksploderte. han gav ordre om at alle i Bergens-transporten skulle ha en rød trekant på fangedrakten.
Den røde trekanten betydde av vaktposter og fangevoktere kunne gi dem spesialbehandling. De ble for eksempel jaget i springmarsj når de skulle bære stein. Særlig for de eldre fangene var det en livsfarlig påkjenning. Heldigvis: Etter fjorten dager ble de røde trekantene fjernet. En høyere offiser fra Victoria Terasse hadde vært på besøk og gitt kontraordre.
Nærmest som en selvfølge va Nils Langhelle allerede på Espeland blitt tillitsmann for den gruppen av Bergensfanger som han tilhørte. På Grini ble han sjef i barakke 7. Han og Tjønneland gikk på samme kommando. De arbeidet med å bygge drivhus på Nedre-Gård. Her skulle det dyrkes grønnsaker til Gestapo og SS. Utenfor drivhusene var en åker med hodekål. Langhelle og Tjønneland var sultne. Hodekålene fristet. De bestemte seg for å stjele. En dag var det Langhelles tur til å ta et kålhode, som de delte. Nestedag va det Tjønnelands tur osv.. de visste godt av «straffkompaniet» ventet hvis de ble tatt, men å gå sulten natt og dag var verre.
Hver dag kom en svart «fangebil» fra Victoria Terasse til Grini. Alle var opptatt av hva den bragte. Var det «Schein» (løslatelse) for noen? Det hendte jo. Som oftest kom bilen med nye fanger.
En dag ble Nils Langhelle ropt opp og ført inn i bilen som skulle tilbake til Victoria Terasse. Vennen ble engstelige. Hvorfor ble han tatt til Gestapos hovedkvarter?
Det fikk en dag i uvisshet. Neste dag kom Langhelle tilbake i den samme fangebilen. Vennene var nysgjerrige selvfølgelig. Hva hadde hendt? Han hadde ikke noe å fortelle. Vennene spurte, men han svart ikke.
Hemmeligheten avslørte han for Knut Tjønneland da de var kommet til konsentrasjonsleir i Tyskland. Langhelle hadde ikke kunnet si noe på Grini fordi Gestapo hadde truet med grusomme represalier hvis han lot medfangene få vite hva besøket på Victoria Terrasse gjaldt.
Det som hadde skjedd, var at Langhelle hadde fått tilbud om å bli løslatt, slik at han fritt kunne reise hjem igjen til Bergen. Vilkåret var at han skulle være tyster for Gestapo i Bergen.
Nils Langhelle gav ikke nærmere opplysninger om dette møtet med Gestapo. andre som fikk lignende tilbud, har fortalt hvordan de ble lokket og truet. Gestapo kunne med sadistisk glede skildre den skjebnen som ventet dem hvis de avslo.
Men Langhelle gjorde altså det og kom tilbake til Grini. Om oppholdet der skrev han etter frigjøringen til sine slektninger i Amerika:
«Det er nesten litt av en æressak å ha vært der. Der kunne du treffe folk fra alle samfunnslag og mange landskjente navn. Det var prester, professorer, direktører, skolefolk, offiserer, bønder, fiskere og arbeidere. Et lite Norge. Og et strålende kameratskap mellom dem alle. Vi nordmenn har ikke lett for å kunne samle oss om noe i fredelige tider, men i disse okkupasjonsårene stod vi sammen i en blokk. Det var norsk front fra høyre til kommunistene. Noe slikt har jeg aldri opplevd før, men slik var det.»
Langhelle og Tjønneland hadde lært seg et forvarsel og når det skulle gå fangetransport fra Grini til Tyskland. En uke før transporten slapp tyskerne en del griser ut fra fjøset på Nedre-Gård. Grisene sprang etter veien, og tyskerne brukte sine revolvere. Vaktmannskapet skulle følge med fangetransporten, og flesket ville vaktene ha med hjem.
9.desember 1943 var Nils Langhelle og Knut Tjønneland blandt de 100 fangene som ble ropt opp på Grini for Tysklandsreise. Neste dag ble de kjørt til havnen i Oslo og ført ombord i lasterommet på fangetransportskipet «Donau». De fikk gå opp på dekk og se den siste kyststripen av Norge forsvinne. Blikk og håndtrykk ble vekslet før de igjen ble drevet ned i lasterommet.
De gikk i land i Stettin. Ferden gikk videre til Sachsenhausen, hvor de opplevde en dyster jul. Derfra ble de sendt til slaveleiren ved Heinckels flyfabrikk i Oranienburg. De skulle produsere bombefly og bodde på selve fabrikkområdet, som var omgitt med elektrisk piggtrådgjerde.
Knut Tjønneland har siden sagt: «Atter opplevde vi hvordan Langhelles personlige styrke, hans naturlige lederskap gjorde ham til den selvskrevne tillitsmann for nordmennene i slaveleiren. Allerede da vi ble landsatt i Stettin skjedde det. Intet valg, ingen avstemning. Det ganske enkelt ble slik.»
Nils Langhelle hadde den store fordelen da de satte føttene på tysk jord at han var fortrolig med språket. Han snakket et mer grammatikalsk korrekt tysk enn de fleste gestapistene. Det hadde de respekt for. Med sin utdanning var han etter tysk målestokk «doktor». En fange med embetseksamen fra Universitetet – med studier av tysk åndsliv som et av fagområdene – var ikke noe «Untermensch», særlig ikke når han som Laghelle tilfredstilte de mest elementære rasekrav til en germaner. Han var litt over middels høy (1,80) og hadde en kroppsbygnings som gjorde at han virket høyere. Han var blond og hadde blå øyne. Blant de norske fangene var det også andre som hadde de samme språkkunnskapene, tilsvarende utdanning og et utseende som gestapistene var svake for. Nils Langhelle hadde i tillegg den utstråling som leder-erfaring og -autoritet gir.
En av dem som delte fangeskap med Nils Langhelle, Hans Cappel, skrev siden om ham: «Selv tyskerne i konsentrasjonsleirene hadde en fryktsom respekt for ham. Mangen gang beviste han at ånd, kultur og viten seirer over de avskyeligste nedverdifelser og pinsler.»
Cappel skrev også:
«Det var vondt og trist å sitte i fangeskap under nazistene, men selv under de grusomme forhold som hersket i tyske konsentrasjonsleire, var der enkelte lyspunkter. Til disse lyspunkter vil alltid Nils Langhelles navn være knyttet. Om det så aldri så vondt og mørkt ut, var han en av dem som var til trøst og glede for sine mange fangekamerater. Han var alltid rolig og modig, og det er nok mange som kan takke Nils for at de kom gjennom sitt fangeskap med livet og ånden i behold.»
Fabrikk-fangeleir
Det var altså på fabrikkområdet til Heinckel Nils Langhelle tilbragte hele året 1944 og de første månedene av 1945. Krigen var inne i sin sluttfase. Amerikanske og britiske bombefly kom i hele armadaer over Tyskland. Sovjetiske styrker rykket stadig lengre vest. Etter invasjonen i Normandie i juni 1944 kunne Eisenhowers og Montgomerys soldater begynne sin marsj mot øst. Tyskerne ble mer og mer desperate.
Før Nils Langhelle kom til Tyskland hadde Heinckel vært såkalt utekommando for Sachsenhausen. Fangene hadde marsjert fram og tilbake mellom leiren og arbeidsstedet hver dag. Da Langhelle og hans følge kom, var det blitt en egen fangeleir ved fabrikken. Fangene sov i fabrikklokalenes underetasjer, som også var tilfluktsrom. I flyproduksjonen kunne det delta opp til 3000 sivile og 6000 fanger. Blant fangene var nordmenn fra hele landet, nærmere 200 ialt. Kristian Ottosen skriver i boken om Sachsenhausen-fangene om nordmennene i Heinckel-leiren:
«Fanger fra hele Norge arbeidet her. Det var fanger fra Pasvik, fra Kirkenes. Det var en stor gruppe fra Mo i Rana, fra Trøndelagsfylkene. Hele Vestlandet var representert. Det samme var Agderfylkene, Vestfold og Østfold og Akershus. Over 60 av fangene i Heinkel hadde sitt hjem i Oslo. Tar man med hele Stor-Oslo, altså Oslo med nabokummuner, kan man si at bortimot halvparten av de nærmere 200 norske fangene i Heinkel kam derfra.
Også Heinkel ble utsatt for krafige bombeangrep fra allierte fly. Under et angrep i mars 1944 ble store deler av fabrikkområdet ødelagt. En bombe trengte igjennom betongtaket og eksploderte i selve sovesalen. Mange fanger ble drept, og de fleste av dem som overlevde, ble slengt ut av køyen av lufttrykket. Samtidig gikk lyset, og i det stummende mørket utspant det seg redselsfulle scener, med rop om hjelp fra sårete fanger. Det tok tid før redningsmannskapet klarte å ta seg inn i de utbombete lokalene – og i mellomtiden var det ikke til å forhindre at mange av de sårete fangene blødde ihjel.
En ting står i ettertid klart i Heinkelfangenes minne. Det var der man fikk spille fotball! Det å tillate fotballspill i fritiden var et av de mange påfunnene SS-ledelsen kom med. Dette skulle øke trivselen, slik at produksjonen i krigsindustrien kunne bli bedre.»
Nils Langhelle var neppe blant de aktive på fotballbanen. Hans sportslige interesse begrenset seg til ørretfiske, og den hobbyen var det ikke store muligheter for å dyrke.
Han deltok heller ikke i selve flyproduksjonen. Han var i Schreibstube» -skrivestua – hvor leiradministrasjonen var samlet. Den bestod av SS og noen fanger, som var valgt ut blant annet på grunn av sine språkkunnskaper. De som var på «Schreibstube» hadde mindre fysiske anstrengelser og fikk gjerne noe bedre forpleining enn de andre fangene, men den psykiske påkjenningen ved å arbeide tett opp til SS-offiserene kunne være vel så hard. Og selvfølgelig: Det virket hardt å se all nøden omkring seg.
I oktober 1945 skrev Nils Langhelle til tante og onkel i Seattle om tiden i Oranienburg:
«Så meget menneskelig elendighet har jeg aldri sett, og jeg håper at jeg aldri mer skal få se det heller. Maten var så elendig at folk langsomt måtte gå til grunne. Vi nordmenn var i denne leiren i den heldige stilling at vi kunne motta pakker. Røde Kors sendte pakker fra Danmark og Sverige og de hjemme sendte alt de kunne avse. Esther var utrolig flink. Uten disse pakkene hadde jeg sikkert vært ferdig for lenge siden. De holdt liv i meg. Men det var mange nasjoner som ikke mottok pakker, f.eks. russere, og siden da Frankrike fikk invarsjonen, heller ikke franskmennene og senere heller ikke belgiere og hollendere. Det var uhyggelig å se hvor raskt det gikk nedover med dem. Vi nordmenn søkte å hjelpe så godt vi kunne. Vi ga alltid av pakkene våre til de andre fangene. Men det ble jo bare en skvett ihavet. Leiren hadde i det helle ca. 30.000 fanger, og vi var «bare» vel 2000 nordmenn. Når en fange bare var skinn og bein, kalte vi ham «meselmann». han var uten motstandskraft, og kom først sykdommen, var det ute med ham.
Også var det bombingen! Vi arbeidet og bodde i flyfabrikken – et bombemål av første klasse! Og vi ble bombet. Ved et angrep ble det derpt mellom 200 og 300 fanger. Det fantes ikke tilfluktsrom. Flyalarm hadde vi dag og natt så lenge jeg var der. Ja, det var en påkjenning. Og ingen av oss kunne vite om vi noen gang kom levende fra det. Og endelig var det SS-folkene som passet på oss. De fortalte at hvis Tyskland tapte krigen, skulle de gjøre kål på oss. Det var ikke lystelig. Den verste tiden var i februar i år. Russerne rykket fram fra øst og stod bare 8 mil fra leiren. Kom de nærmere, måtte vi flytte, ta landeveien fatt. Tyskerne begynte å forberde rømningen. Først tik de livet av alle som vaar alvorlig syke. De kunne bli besværlige. Så tok de livet av alle som ikke var «marsjdyktige». I løpet av en uke sendte SS mer enn 4000 fanger i gasskamrene. Dette er ikke en skrøne, det er sant. Jeg vet det. Det er et mareritt å tenke på det.»
25.mars 1945 kjørte svenske Røde Kors-busser opp foran leirporten for å hente de norske fangene i Heinckel. Klokken 1/2 1 om natten kom de til Sachsenhausen. Derfra gikk turen til samleleiren Neuengamme.
En av Nils Langhelles fangekamerater hadde laget tegninger av ham i konsentrasjonsleiren. Kladdeboka med tegninger ble overlevert Nils i Neuengamme. Mange andre fanger skrev hilsener. «Du var en dyktig og verdig representant for oss norske på Heinckel», skrev en. Andre prøvde seg med poesi:
«Jeg så dig i haser, jeg så dig i filler,
jeg så dig som postmester og prominent.
Men aldri så jeg du hadde griller,
nei kamerat var du både tidlig og sent.»
En annen skrev:
«På Heinckel vår ukronede keiser
han gikk i bresjen for vår sak.
I Neuengamme han også kneiser
som førstemann under brakkas tak.»
En av de norske fangene som kom til Neuengamme, Peder Misund, har fortalt at han la merke til veldige masser av halm var plassert rundt omkring i den store leiren, på appellplassen og mellom barakkene. Han gikk ut fra at tyskerne ville sette fyr på leiren så snart de engelske styrkene nærmet seg.
Langfredag 1945 var det bombeangrep på Hamburg. Flyene gikk i store formasjoner over Neuengamme. I en av de norske blokkene ble det holdt andakt. Tre fanger laget bråk og ville forhindre andakten. «De ble satt på plass av Nils Langhelle», skriver Misund.
Når Langhelle grep inn, var det ikke bare på grunn av de ekstraordinære omstendighetene i forbindelse med denne andakten. Selv hadde han tidligere mistet sin barnetro, men han var alltid på vakt mot enhver form for intoleranse.
20.april var det oppbrudd fra Neuengamme. Neste stopp var Friedrichruh og Møgelkær arbejdsleir. Sverre Løberg, som etter frigjøringen ble legendarisk «innpisker» for Arbeiderpatriets stortingsgruppe, var i Neuengamme blitt de norske Tysklandsfangenes fremste tillitsmann. I Møgelkær ble Nils Langhelle nestkommanderende.
3.mai kom han til Sverige. 20.mai var han igjen i Norge. Esther møtte ham i Oslo, og så drog de sammen til Bergen, hvor stor mottagelse ventet toget med Tyskerfanger.
«Det var overveldende å komme hjem til våren i Norge», skrev Nils Langhelle til USA-slektningene. Men det var et skår i gleden: «Far var død før jeg kom, og det var ondt. Jeg hadde så sikkert håpet å få treffe ham igjen.»
Artikkelforfatteren var redaktør i BA fra 1960 til 1964, da han ble politisk medarbeider i Arbeiderbladet. Senere var Egil Helle pressemedarbeider i Utenriksdepartementet og i Olje- og Energidepartementet, inntil han gikk av høsten 1990. Helle var fra førkrigsårene en av Nils Langhelles nærmeste venner og medarbeidere.