Bergens Arbeiderblad 9. juni 1991
Ennå vil mange i Bergen huske det sjokket det var å få den meldingen at Nils Langhelle plutselig var død, nøyaktig en måned før han ville fylt 60 år. Noen dager etter at han døde i hytten sin på Haugastøl skulle han ha ledet et møte i Bergen for å planlegge kommunevalgkampen i 1967.
Nils Langhelle var vokst opp blant bergenske arbeidere og funksjonærer. Faren var jernbanemann og aktiv i sin fagforening. Nils Langhelle ble selv fagforeningsmann for de kommunale kontorfunksjonærene. Som ferdigutdannet lektor begynte han ikke med skoleundervisning, men ble bestyrer ved arbeidskontorets ungdomsavdeling og yrkesveileder for arbeidsløs ungdom. Det var de sosiale forholdene i hans barndoms og ungdoms Bergen som hadde bestemt hans politiske engasjement. Sine røtter var han seg alltid bevisst. Han glemte heller aldri at det var arbeiderne og funksjonærene i Bergen som gav ham den politiske posisjon han hadde fra 1935 til 1967. Han begynte og avsluttet sin politiske karriere som deres fremste tillitsmann.
I de siste 22 årene han møtte i Stortinget, satt han på regjeringsbenken eller presidentplassen i omtrent 20. Han var statsråd i nesten ti år (november 1945 – januar 1955) og ledet tre departementer, samferdsel, forsvar og handel, og han var med i Stortingets presidentskap fra 1957 til 1967. Som Stortingets førstepresident i de siste sju årene av Gerhardsen-epoken var han den fremste tillitsmann for landets folkevalgte. Det er for sin nasjonale innsats han nå har fått sitt minnesmerke i Fyllingsdalen.
Nils Langhelle var som skapt for presidentstillingen, en tålmodig lytter som med elskverdig myndighet ledet debattene og voteringene, alltid r; ed god kontroll over seg selv og forsamlingen. Med velplasserte, lune replikker kunne han utløse en befriende munterhet. Han sa ikke som Storm P: «Jeg har sans for humor, men jeg har ikke bruk for den i ,min stillink». Langhelle brukte sin humoristiske sans i stortingssalen når situasjonen tilsa det, og han holdt spirituelle taler når de folkevalgte var samlet til den årlige julelunsjen og andre former for hyggelig samvær. Han var respektert og likt av alle som hadde sin daglige gjerning i huset på Løvebakken.
I den lange rekken av presidenter vil Nils Langhelle rangere som en av de store. Det betyr at, han også var en betydelig politiker.
Borgerlige skribenter har hevdet at hvis det i 1960-årene skulle vært dannet en bred demokratisk samlingsregjering i Norge, måtte Nils Langhelle være mannen til å lede den. Da SF’s Finn Gustavsen under Kings Bay-debatten i 1963 foreslo at en annen Arbeiderparti-politiker skulle overta etter Einar Gerhardsen, var det Langhelle han hadde i tankene. Det forteller en del om Langhelles posisjon at både de som stod til høyre og til venstre for ham gjerne så ham som regjeringssjef.
Nils Langhelle stod naturligvis sterkt i sitt eget parti også. Men Einar Gerhardsen var Arbeiderpartiets statsminister, og partiet slo ring om ham. Også når det gjelder fortiden kan det være vanskelig å spå, særlig om hva som ville skjedd i hypotetiske situasjoner, men det er neppe noen dristig spådom at dersom Einar Gerhardsen hadde trukket seg som statsminister før han fikk flertallet mot seg ved Kings Bay-voteringen i Stortinget, ville Arbeiderpartiets stortingsgruppe gått inn for Nils Langhelle som ny regjeringssjef. Han ville også vært Einar Gerhardsens kandidat.
Det var Gerhardsen som trakk Langhelle inn i rikspolitikken. Som samferdselsminister i Gerhardsens første Arbeiderparti-regjering etter krigen var Langhelle med på å etablere SAS-samarbeidet, en oppgave som var vanskeligere i det norske politiske miljø enn i det svenske og danske. Da bølgene senere begynte å gå høye om norsk luftfartspolitikk, ble det Langhelles jobb – nå som SAS-direktør i Norge – å dempe dem.
I regjeringen Torp i begynnelsen av 1950-årene var Nils Langhelle forsvarsminister. Før han ble det hadde det vært mye uro omkring forsvarspolitikken – i Regjeringen, i Stortinget, i pressen og i offiserskorpset. På meget kort tid fikk Langhelle skapt et forsvarspolitisk samarbeidsklima. Når det oppstod uønsket strid, var det gjerne Langhelle som det ble kalt på.
Han hadde en fast forankring i et demokratisk livssyn. Han var aktiv sosialdemokrat og humanist i de tiårene da Hitler og Stalin kastet sine skygger over Europa, demokratienes skjebnetid. I sin kamp mot enhver form for diktatur var han konsekvent. Demokrati var den eneste akseptable styreform, ja eneste verdige livsform. Men i en demokratisk debatt vil det sjelden være slik at en part har all rett på sin side og den andre parten bare urett. Langhelle så med skepsis på ytterliggående og bastante synspunkter. Han var en toleransens talsmann både innad i sitt eget parti og i forhold til dem som hadde andre politiske meninger og andre livssyn.
Han hadde vilje til å forstå andre mennesker. Mange så på ham som en klok rådgiver. Selv kunne han i omtale av andre understreke at klokskap og intelligens ikke er det samme. Han hadde begge deler. Sitt følelsesliv hadde han alltid under kontroll. Når han en og annen sjelden gang hadde grunn til mismot og skuffelse, gikk han i sitt lønnkammer. I private samtaler var han helst den elskverdige og våkne lytter, som spurte mer enn han svarte og gav fornuftige råd når han ble bedt om det. I politiske forsamlinger ville han at argumenter skulle veies mot hverandre før det ble trukket en konklusjon. De raske avgjørelsers mann var han ikke. Under krigen viste han at han var en mann med mot. Men dumdristighet hadde han ikke sans for. Av de politiske dyder satte han nok høyest klokskap og nøktern målbevisshet. De holdninger og karakteregenskaper han hadde, gjorde ham som 28-åring til Arbeiderparti-formann i Bergen og som moden politiker til Stortingets fremste tillitsmann.
Artikkelforfatteren var redaktør i BA fra 1960 til 1964, da han ble politisk medarbeider i Arbeiderbladet. Senere var Egil Helle pressemedarbeider i Utenriksdepartementet og i Olje- og Energidepartementet, inntil han gikk av høsten 1990. Helle var fra førkrigsårene en av Nils Langhelles nærmeste venner og medarbeidere.