Sydvesten 39/1977
Søndag 27. november kl 13.00 skal «Slipesteinen» avdukes i Lynghaugparken. Det er et monument reist av lokale krefter til minne om livet og det jevne slitet i den gamle Fyllingsdal.
I forbindelse med avdukingen har Sydvesten hatt en rekke samtaler med eldre i Fyllingsdøler for å få vite litt om hvem Ivar Dalen i Træet og hans familie egentlig var. Blant de mange som har vært kontaktet vil vi få nevne følgende: Matilde, Martha, Olga og Martin Fyllingen, Eli og Eirik Huus, Oddny og Ole Larsen, Elsa og Eilif Larsen, Alfred Pedersen med frue, fru Ruth Sælen, fru Laura Ludvigsen, Johakime og Thoralf Erlandsen. Flere andre har også hjulpet oss med ulike opplysninger.
Frem fra den lokale historie stiger så Ivar Dalen i Træet: arbeidssom, nøysom og fåmælt. Han var en representant for den forsiktige håndverker og den sparsommelige husfar som syntes å eie to formål med sitt liv: sitt arbeid og sin familie. Utover disse to hovedsaker er det lite vi finner i folks erindringer om «gamlesmeden».
Ivar og Karoline
Ivar Dalen slo seg ned i Fyllingsdalen på gården Træet, som var utskilt fra Helgeplassen omkring 1875-1880. (det området som nå brukes til parselldyrking). Han kom først alene og giftet seg med Karoline Huus, fra Huus i Jølster, i 1880. Ivar kom selv fra Herdla.
Han var først og fremst smed, og da Karoline kom fra gård ble det hun som ble gårdbrukeren i Træet. I mellomkrigstida erindrer folk at buskapen i Træet var på 1 hest, 6 kyr, 3 griser, 35 sauer og noen høns. Sauene beitet på Gullsteinen og var ellers rundt omkring på utmarkene opp mot Løvstakken.
Ivar hadde tidlig bygd seg ei smie rett ved elva som gikk forbi husa på gården, men det var et skrøpelig byggverk. Utett og gissen sto smia i mange år, og det var først helt på slutten at den ble ombygd og forsterket. Men Ivar gikk trutt og trofast vegen fra våningshuset og til smia si borte ved elva og sto der i sitt arbeid mens både snø og regn kunne blåse inn gjennom veggene.
Mellom de to ektefolk – så forskjellige av natur som de var – hersket det godlage og trivsel. Ivar var nok meget glad i sin Karoline, og det hendte derfor at han mang en gang, og uten grunn, var meget sjalu når hun var borte fra Træet på et lite nabobesøk. Han var kanskje traust og tung i sin livsgang, mens hun var munter og vennlig. I sitt daglige husvære levde de svært så sparsommelig og forsiktig, men når det var Jul eller fødselsdager, do ble bestestuen i Træet låst opp og Karoline satte på grammofonen. Naboene strømmet til, og Træets ofte grå hverdag ble forvandlet til en lystig fest med rømmegraut og spekemat.
Amboltens klang over dalen
Hver morgen, ofte før det ble lyst, kunne man vidt omkring høre klangen fra ambolten – mens Ivar var igang med arbeidet i smia. Og slik gikk det dagen igjennom. Så lenge det var lyst, og kanskje litt til, sto Ivar på sin post og smidde ljåer, sigder og tollekniver. Knivene ble skaftet med vanlig treskaft og på bladet ble I.D. banket inn. Til sliping av den ferdige redskapen fikk han montert en kjempestor slipestein («Slipesteinen»), som ble drevet med et vasshjul fra elva. I senere år når det kom elektrisitet til Fyllingsdalen (omlag 1922) fikk elva «avløsning». Inne i smia var det mørkt og svart men med allslags redskap for smedens bruk. Når guttene i dalen gikk forbi på vei til skolen (Sælen skole) så kunne de forsiktig skotte inn i smia langs sprekkene i veggen og se et svart ansikt , hvitt rundt øynene: Gamlesmeden.
Men Ivar var en mann de ikke turde drive fantestreker med. De hadde stor respekt for gamlesmeden og han var vennlig tilbake.
Om fredagene var det bytur. Da gikk Ivar i sin fineste svarte stas og leverte bunter med kniver om vinteren og ljåer om vår og sommer til Wallendal og Berstad.
Det var dårlig med transport den gang og han ville heller ikke bruke hesten, derfor gikk han rundt Solheimsviken og tilbake tilfots. Om fredags kveld kom han alltid hjem med en hank med brosme. Så startet arbeidsuken igjen: til og fra i smia. Til og fra igjen til neste fredag. Dagskosten var mye fisk, skiver og kaffe. Store kopper kaffe med mye sukker i.
Den store katastrofen
Ivars store ulykke inntraff omkring 1922 da de store forretningskrakkene satte inn. Hans liv i sparsommelighet (smia og husa skulle ikke kostes for mye på) og i møysommelig arbeid hadde for en stor del hatt som mål å sikre seg økonomisk ved å la det aller meste av inntektene fra smia gå i banken. Kontoen vokste og kanskje ærgjerrigheten enda mer. Da ryktene om at bankene holdt på å gå konkurs nådde Ivar, gikk han straks til byen og ville ta pengene sine ut. Det fortelles at han klarte å få pengene ut av den ene banken (meget motstrebende fra bankens side) – og at han satte dem inn i en annen bank like etter. Katastrofen ble imidlertid fullkommen ved at det ble denne banken som gikk konkurs og ikke den Ivar tok pengene ut fra. 30.000,- kr og Ivars livsidealer ble brutt ned.
Dette skulle bli en så stor belastning for han personlig, at det visstnok også kvekket han fysisk. Det fortelles at han nesten måtte fjernes fra konkursbanken med makt: Han kunne ikke forstå at pengene hans var borte.
Tidligere hadde Ivar hatt tilfeller av lungebetennelse i den trekkfulle smia, men siden bankkonkursen, ble den alvorligere og tok knekken på han. Han døde tilslutt i 1934.
Selv om smia ble brukt noe etter hans død, var det ingen som tok opp igjen arven etter han. Smia sto til tidlig i 1960 årene da den ble brutt ned av snø. Endel av utstyret ble visstnok overtatt av en skraphandler, mens den store slipesteinen ble værende igjen. Den er nå minnet om Ivar i Trææet.
Familien og livet siden
Ivar og Karoline hadde fire barn. Sønnene Johan, Sigurd og Andreas, og datteren Gudrun. Andreas var eldst. Han hadde først arbeid på Laksevåg med båtklinking til han overtok Træet sammen med sin mor og siden utskiftet med de andre alene. Han var ugift og døde for noen år siden på gamlehjem på Nesttun. Johan dro til USA og var mannskap på en taubåt ved New York. Han ble der gift med Kirsten, men under en voldsom snevinter ble taubåten nediset og Johan omkom. Sigurd dro også til sjøs og omkom der. Gudrun ble værende hos broren i Træet og bor i dag i Hjalmar Brantings vei 85.
Karoline levde til 1952.
Under krigen var det stor tilstrømming av folk til Træet. Først under evakueringen i april 1940, men siden også av folk som trakk ut av Bergen. Det ble derfor mange som etterhvert ble knyttet til stedet. Mange av dem som bodde der da, har senere slått seg ned andre steder i Fyllingsdalen.
På slutten av Træets drift satte Andreas husa godt i stand og veiforbindelsen ble bedre. Men tidene gikk imot småbruksdrift i Fyllingsdalen da den store utbyggingen kom igang. Kommunen eksproprierte hele eiendommen mot Andreas og søsterens vilje. Det var med stor mistenksomhet og med en sterk avmaktsfølelse at de måtte se landmålerene krysse over markene sine og kommunen etterhvert ta fra dem Træet. De fikk imidlertid lov til å bo i husene fremover, men av forskjellige grunner ble ikke husene kontinuerlig bebodd og ubudne gjester øvet hærverk inne og ute. Tilsist ble husene revet og mye av tunet gjenfyllt med masser for å gi plass for midlertidig endestopp for buss 19. Træet er også for fremtiden tiltenkt som gravplass for Fyllingsdalen.
En historie for en av de vanlige familiene i Fyllingsdalen er her fortalt. Det var et liv og en lagnad som danner bakgrunnen for det som videre skal skje hos oss. Arbeidet til Ivar og familien hans har ikke vært forgjeves. Det har bygget Fyllingsdalen og blitt en del av vår egenart. Den skal vi bygge videre.