Lokalavisen, 1/1994
I dag står den høyt hevet på en sokkel i Lynghaugparken, den gamle slipesteinen til bonden og smeden Ivar Andreassen Dalen. Som et minnesmerke over de gamle håndverkene i dalen. Og som en påminnelse om at Fyllingsdalen engang var en typisk bondebygd med en smal sti som eneste forbindelse til Bergen. Det var i 1976 linesteinen ble funnet, under arbeidene med den nye kirkegården som nå er anlagt på tomten der Ivar A. Dalen – eller «Ivar i Træet» som han også ble kalt – hadde hatt sin smie. Ivar kjøpte denne eiendommen i 1885. Han kom fra Herdla og hadde gått i smedlære. På det vesle bruket sitt bygget han en smie tett ved en elv – slik at han alltid hadde vann i nærheten. Det var helst ljåer han spesialiserte seg på, og dette krevde mye slipearbeid. Til å begynne med hadde han en liten slipestein som måtte sveives for hånd, men det krevde for mye av hans tid. Da begynte Ivar å tenke stort. Han fikk bygget en demning i elven og kjøpte en stor stein som ble drevet med vannkraft. Ved avdukingen av «Slipesteinen», den 27. november 1977, sa Odny Reigstad Larsen, som selv hadde minner om smeden: «Ivar i Træet var en mann som ikke undte seg noen luksus i livet. Hver fredag reiste han til byen med en bør med ljåer og kniver på ryggen. Han var fast leverandør hos Berstad. Og han gikk til Bergen i allslags vær, begge veier. Våren 1934 stoppet slipesteinen og hammeren stilnet. Ivar var sovnet for godt. Det ble så stille i dalen, det var liksom noe som manglet. Den kjente melodien var borte». (Betegnelsen Træet kommer av at det gikk en sti gjennom eiendommen som bøndene i dalen benyttet når de skulle jage sauene sine til fjells om våren, og ellers når de skulle i kirken på Nesttun om søndagen. En slik sti som var tråkket opp av mennesker og dyr, kaltes for et tråkk eller et træ).