Lokalavisen, 5/1994
Tre norske politikere har fått både et minnesmerke og en vei oppkalt etter seg i Fyllingsdalen: Statsminister Johan Ludwig Mowinckel og stortingspresidentene Nils Langhelle og Carl Joachim Hambro. Minnesmerket over Carl Joachim Hambro ligger i krysset Johan Ludvig Mowinckelsvei/Benshaugen.
Det ble avduket den 29. september 1985 av daværende stortingspresident Per Hysing-Dal og med hilsener og taler fra Bergen bys ordfører, partiet Høyre og Hans Majestet Kongen.
Hambro var født i 1885. Tidlig forlot han sin fødeby Bergen for å ofre seg for politikken på riksplan.
I 1919 ble han valgt inn som stortingsmann fra Høyre i Oslo. Og satt på stortinget helt fram til 1957.
Hambro var formann i Utenriks og konstitusjonskomiteen i hele 20 år – fra 1925 til 1945. Han representerte også Norge i Folkeforbundet, der han – på slutten av forbundets virke – ble valgt som president.
Hambro var stortingspresident i 1940, og stod i brodden for en hurtig evakuering av kongehus og regjering fra Oslo da den tyske okkupasjonen ble innledet. Det var også Hambro som stod bak formuleringen av «Elverumsfullmakten» i april-dagene – der Stortinget overlot til Nygårdsvolds regjering å overta det hele ansvaret for Norges styring inntil freden var gjenopprettet.
«Hambros klare holdning i denne tiden, sammen med hans sterke interesser for å verne om den norske Grunnlov, gjorde at vi valgte å skrive inn på minneplaten følgende setning: «Frihetens og konstitusjonens vokter 1940». Det er lederen for minnesmerkekomiteen, Stein Ugelvik Larsen, som tidligere har skrevet dette om minnesmerket i Fyllingsdalen menighetsblad.
Innen sitt parti Høyre var Hambro i mange år formann og den drivende kraft. Da NS-partiet med Quisling i spissen dukket frem på scenen i 1933, var det Hambro fremfor noen som arbeidet hardest mot enhver form for samarbeid med NS.
C.J.Hambro – som var filolog av utdannelse – var også en meget flittig og nådeløs litteratur- og teateranmelder. Han oversatte mange romaner og utga selv egne bøker og politiske taler. Han var alltid travelt opptatt og hadde meget lange arbeidsdager.
«Han er en av de få av våre kjente politikere vi i ettertiden kan betegne med uttrykket: – en statsmann», skriver Ugelvik Larsen i nevnte artikkel.