Vibecke Lie, NTB
Norges Handels og Sjøfartstidende, 8. januar 1986
– Jeg som skipper fikk medaljene, men det var mannskapene som gjorde meg fortjent til det. Uten de karene jeg til enhver tid hadde ombord, hadde jeg aldri kunnet utføre de jobbene jeg gjorde, sier en av verdens mest dekorerte sjøoffiserer, Leif Andreas Larsen – mer kjent som Shetlands-Larsen.
Imorgen fyller han 80 år. Dagen feires på Costa Blanca i Spania, det han og hans kone Anna har tilbrakt mange vintrer etter at de ble pensjonister. I sommerhals året bor de fortsatt i Bergen.
Larsens krigsinnsats er utførlig beskrevet i Frithjof Sælens bok «Shetlands-Larsen» som kom i 1947. Boka kom i et samlet opplag på nærmere 200 000 og er senere filmet.
Shetlands-Larsen er en beskjeden og fåmælt mann uten store ord. Sine 11 dekorasjoner (han husker knapt nok hvor mange det er) har han kun båret en gang – etter anmodning i en lunsj med den britiske Lord Montgomery i Bergen.
– Den eneste utmerkelsen jeg ikke har fått er Krigsmedaljen, men så har jeg aldri spurt ener den heller, sier han med et glimt i øyet.
Bærer ikke nag
På Costa Blanca bor det pensjonister fra hele Europa – ikke minst britiske og tyske. De to nasjonalitetene han på helt forskjellige måter hadde mest kontakt med under krigen.
Ved en skjebnens ironi havner vi på en tysk restaurant for å innta vår intervju-lunsj. Dette bare ler Larsen av.
– Det viktigste er at maten er god – ingen kan gå rundt og bære nag så mange år etter krigen, slår han fast.
Ville til sjøs
Shetlands-Larsen er født i Bergen i en søskenflokk på 12, hvorav ni vokste opp, hans far var fra Os ved Bergen, moren fra Nord-Sjælland i Danmark.
Skolen hadde den unge Leif Larsen lite til overs for. Han ville til sjøs. Han søkte tidlig om opptak på det bergenske skoleskipet ”Allen”, men ble avvist fordi han var fargeblind.
Til sjøs gikk han likevel, uten formell utdanning. Og han lærte seg fort å navigere etter naturen uten å se etter røde og grønne lykter etter lanterner. Noe som kom godt med i trafikken på Shetland en del år sener.
Shetlandsgjengen
I løpet av krigsårene opplevde Leif Larsen mer spenning enn de fleste gjør i løpet av et helt liv. 198 turer gjennomførte Shetlands-gjengen i løpet av fire år. Larsen ledet 52 av dem. Trafikken mellom Shetland og Norge besto for det meste i å sende våpen og annet utstyr til motstandsbevegelsen i Norge, og hente flyktninger tilbake til Shetland.
34 år var han da krigen startet – moden nok til å ta viktige avgjørelser, og ung nok til å tåle de harde påkjenningene. Han innrømmer også at det nok skulle litt mer til enn ungdommelig vågemot for å gjennomføre turene mellom Shetland og Norge.
Leif Larsen tilhørte avdelingen Special Operation Executive (SDE) som hadde sin base i Lerwick på Shetland under krigen. Avdelingen hadde et utstrakt samarbeid med blant andre Kompani Linge og det britiske forsvaret.
Britisk helt
Under krigen ville britiske myndigheter gi Leif Larsen den høyeste utmerkelsen som en ikke-britisk offiser kan få – DSO (Distinguished Service Order). Fordi Larsen den gang bare var kvartermester kunne han etter reglementet ikke få denne ordenen. Etter sterkt press fra britiske myndigheter utnevnte til slutt den norske marinen Larsen til fenrik slik at han kunne ta imot sin velfortente medalje.
Mange mener at Shetlands-Larsen burde hatt en enda høyere militær grad for sin innsats under krigen, men manglende formell utdanning i navigasjon på grunn av fargeblindhet umuliggjorde dette. 52 turer på Shetland – så å si uten uhell – var ikke nok til å gjøre unntak fra regelverket.
Etter krigen ble han imidlertid orlogskaptein i den norske marinen før han gikk av med pensjon i slutten av 60-årene.