Sydvesten 8. mai 1985, ved G. F.
Olav Bønes var 10 år da krigen sluttet. Han hadde da gått noen år på skole mens Johanna Drange var lærar. Familien bodde i det huset som nå ligger akkurat i veikryset mellom Sælenveien og Torgny Segerstedsvei. De var dermed nærmeste naboer til Bolstad på Fløyen og til Sælen skole. Far til Olav hadde forskjellige leilighetsjobber omkring på gårdene og i byen.
– Kan du fortelle litt om din og andre barns hverdag i Fyllingsdalen i krigstiden?
– Fyllingsdalen var på den tiden en utpreget jordbruksbygd. Vi hadde ikke gård. Huset vårt var nærmeste nabo – til Sælen skole. Jeg var mye hos Bolstad på Fløyen. Det var fint for meg å få være med i arbeid og lek der borte. Jeg er dypt takknemmelig mot Tabitha Bolstad for alle de gangene jeg fikk mat sammen med guttene der. Hun var enestående. Jeg var sannelig ikke den eneste som hun ga et godt måltid mat i de vanskelige årene. Sammen med Ivar Sælen og Bolstad-guttene badet jeg i Ortunvannet og Sælenvannet som den tid hadde mye renere vann enn nå. Om vinteren gikk vi på skøyter på isen og sto på ski i bakkene. Vi hadde ikke fotballer, men sparket de ballene vi hadde.
Det var annenhverdagskole så vi hadde en hel dag å gjøre leksene på. Vi måtte gå mye. Skulle vi handle, måtte vi gå til Laksevåg eller til Strømme, for det var ikke butikker i Fyllingsdalen. Jeg husker en gang jeg gikk sammen med mor til Søreide. I en periode av krigen måtte vi nemlig hente tillatelse til å følge Mildebussen. Den gikk da fra Grustaket i Sælen der Texaco ligger nå, til Minde.
– Hvordan føltes det å ha tyskerne så nær inn på seg?
– Tyskerne var et fremmedelement som det fulgte uhygge med. De bar våpen, og når engelske fly kom inn over Dalen, skjøt tyskerne fra batteriet på Løvåshaugen. Jeg kan ikke huske noen spesielle episoder annet enn at min søster fikk en pose drops av en tysker på bussen. Tyskerne var svake for barna Jeg kan heller ikke huske nøyaktig hvor det var en russerleir. Men russerne ga oss ringer og små esker de hadde laget, og da hadde vi gitt dem mat på forhånd.
– Var du ofte redd?
– Jeg var redd når flyene kom innover og det ble skyting fra batteriet. Vi gjemte oss i kjelleren. Etter bombingen på Laksevåg i oktober 1944 var det mange eksplosjoner nede i Grustaket i Sælen. Første gangen visste vi ingen ting før det smalt. Da fikk huset vårt store skader. Seinere sprenge de bomber både i grustaket i Sælen og i et grustak vest for der Varden skole ligger nå. Da varslet de, og noen ganger løp vi opp til lærerboligen og gjemte oss der. Bombesplinter lå utover markene.
– Husker du hva slags mat dere brukte mest?
– Det var lite mat og alt var rasjonert. Jeg husker vi kjøpte kasser med sild, og når vi hadde poteter, ble det mye sild og poteter. Brødet var veldig dårlig.
– Hadde dere det dere trengte av skolesaker?
– Kravene var ikke store. Vi var ikke godt vant, så vi hadde stort sett det vi trengte til de enkle tingene vi arbeidet med den tiden.
– Hvilke lærere hadde dere?
– Johanna Drange husker jeg best. Vi hadde også noen vikarer. Jeg gikk bare i småskolen da, så lærer Navelsaker hadde jeg ikke. Han var en myndig mann og en hyggelig og hjelpsom nabo.
– Hva lekte dere på skolen?
– Vi løp og slo ball. Når det var glatt, sklei vi på skoene. Jentene og guttene lekte mest hver for seg. Det var mer gutteleker og jenteleker da enn nå.
– Er det noe spesielt sørgelig du husker fra skoledagene?
– Jeg hadde hund og en gang fikk den 11 hvalper. En dag jeg kom hjem fra skolen var de avlivet.
– Det var mange ting vi ønsket oss som vi ikke fikk. Vi hadde ikke gårdsbruk. Det var økonomisk vanskelig da far ikke ville ta arbeid for tyskerne og det var for lite av annet arbeid å få.
– Er det noe spesielt gledelig du husker?
– Når det lyktes oss å få noen ekstra matrasjoner slik at det ble romsligere med mat. Det var vanskelig både med klær og sko. Jeg husker jeg ble glad når jeg fikk nye tresko.
– Hvordan opplevde du at freden kom?
– Det var en veldig stor glede og lettelse. Vi hadde ikke flaggstang, men jeg hadde et lite flagg. 8. mai festet jeg det på en gjerdestolpe. Jeg husker da flagget ble heist ved lærerboligen også. Den kvelden var det en lettelse å slippe blendingen.
– Hva husker du best av det som hendte i maidagene 1945?
– Noe av det som gjorde størst inntrykk på meg var Heimefrontkarene i 17. maitoget.
Ellers var det mye spennende for- oss gutter å finne etter tyskerne. F.eks. fant vi noe karbid. Det ble brukt til drivstoff og til lys i lyktene. Vi hadde det i vann, og da utviklet det en gass. Den tente vi på og da så det ut som om vannet brente.
Nå i ettertid føler jeg dyp takknemlighet og respekt for de som ofret liv og helse for at landet igjen skulle bli fritt.
Jeg vil si med dikteren: Alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett har den herre stille lempet så vi vant vår rett.