Det lønner seg ikke å ære krigshelt.
Men jeg er glad for det jeg gjorde.
For fire år siden flyttet Leif A. Larsen fra sin bolig på «skolehaugen» rett nord for Sælen skole og ut i Hatleveien. Der kan han og konen se utover byfjorden og blant annet minnes 10. mai 1945 da «Shetlandsgjengen» sammen med en helt norsk flåtestyrke styrte inn mot et befridd Norge.
– Det var en fin dag forteller Shetlands-Larsen – til Sydvesten. Jeg husker særlig godt en episode. Vi var omtrent rett ut for Gravdal da vi så en mann som sprang ut foran huset sitt for å heise flagget. Da det var nesten til topps brakk stangen og flagget og snoren havnet i fanget på mannen. Men han for rett inn i huset og etter en liten stund sto han i takluken. Der hadde han bundet flagget til en stang og svingte det ut mot oss.
På Skoltegrunnskaien var det yrende fullt av folk. Midt i vrimmelen av de tusen så jeg plutselig bror min, Aksel. Blikket vårt møttes og han gjenkjente meg straks. Det første han sa da han var komplet ombord i ubåtjageren var: «Fører du dinne her?»
Og det var herlig å vandre omkring i Bergen disse første maidagene. Det var som om ingen var på jobb. Folk drev i gatene og var glade.
– Du hadde ikke vært i Bergen og heller ikke sett familien på de fem årene du hadde vært i Nordsjøtrafikken?
– Nei, jeg kunne ikke ta kontakt, for det kunne bli farlig for dem. En gang fikk jeg sendt en kort hilsen til min bror og en pakke proviant. Det var da vi satte iland en agent ute i Austevoll. Han stolte jeg fullstendig på og jeg ga ingen melding, bare en hilsen fra Leif. Da jeg dro til Shetland første gangen bodde vi i Fyllingsdalen. Jeg kunne ikke fortelle noe til foreldrene mine, for jeg visste heller ikke hva som skulle skje. Om kvelden sa jeg bare: «No farer eg…» . Og før de sto opp neste morgen var jeg vekk.
– Før krigen hadde du drevet sjøtransport og arbeidet som mekaniker på blikktrykkeri. Kunne du starte på dette igjen da freden kom?
– Jeg var stasjonert på Stord på ubåtjageren til nyttår 1945/46. Men det var ikke mulig for meg å komme videre i Marinen. Under Shetlands-farten var jeg sjef på de båtene jeg førte. Jeg hadde imidlertid ingen papirer på skipsføring. Og jeg hadde ingen sjømilitær bakgrunn. Derfor var det vanskelig al fortsette direkte der.
– Hadde du da bestemt deg for hvilket yrke du ville satse på?
– Jeg ville helst inn i transport og på landjorda. Men det var ikke mulig å komme inn i noe firma, og heller ikke få starte opp selv. Derfor begynte jeg med en liten sportsfabrikk. jeg bygget den like nord for huset vårt i Fyllingsdalen. Der ble det sydd sportsklær og laget campingutstyr. Men det ble ikke noen suksess og jeg måtte slutte etter fire år. Så fikk jeg jobb i Marinen igjen.
– Du ville ut på båt?
– Jeg ville ikke til sjøs i handelsflåten. Derfor ble det Marinen igjen. Men siden jeg ikke hadde papirer, fikk jeg ikke noen offiserstilling og jeg ville ikke jobbe som mannskap. Jeg fikk heller ikke anledning til å skaffe meg slike papirer, fordi det viste seg at jeg var fargeblind. Det kunne de ikke akseptere i Marinen.
Etter en tid prøvde jeg meg igjen i næringslivet og fikk noen agenturer i jern og stål. Men heller ikke denne gangen slo det særlig godt ut, og jeg måtte gå tilbake til kontoret på Håkonsvern der jeg arbeidet til jeg gikk av med pensjon.
– Idrettsfolk og kjente navn i Norge får idag en solid start når de idag går igang med å åpne forretning eller firma. Hvordan fikk du fordeler av å være landskjent krigshelt?
– Jeg hadde ingen store fordeler av krigsinnsatsen. Det vil si, jeg tjente litt penger på boken om meg og på Shetlandsfilmen. Dette ble likevel ikke av noen varig økonomisk betydning. Hadde jeg vært hjemme i Bergen og passet jobben min under krigen, ville jeg kunne sikret meg en god yrkeskarriere. Det lønner seg ikke økonomisk å være krigshelt. Men jeg er glad for den innsatsen jeg gjorde. Det var en rik tid. Samværet med dem jeg hadde nær innpå livet, vil jeg aldri glemme og det er sjelden noen får anledning å leve så intenst som vi gjorde.
– Du giftet den i 1947?
– Ja, og vi startet med å bygge huset på «skolehaugen» om høsten. Året etter flyttet vi inn. Det nye huset var riktig fint og vi har alltid trivdes godt der. Da jeg en gang hadde besøk av noen engelske venner fra krigstiden spurte den ene: Hvordan kunne du bygge her? Det er jo langt fra folk?
Dette var før, den store utbyggingen. Skogen sto jo tett rundt oss og gjør det også idag. Nå bor datteren min, Marit Hjelme, i huset vårt. Det ble for mye for meg å holde forden. Men vi savner Fyllingsdalen, og er ofte ute og besøker familien.
– Mange krigsdeltagere forteller at de stadig har søvnproblemer, at de kan hå forferdelige mareritt og ellers mye problemer med nervene» Har du hatt slike vanskeligheter i etterkrigstiden?
– Nei, jeg sover godt og har ikke slike plager. Det var jo rart å skulle omstille seg fra farten på sjøen og livet med våpen i hendene. Det er også rart å tenke på at jeg kanskje hadde et fantastisk hell. Til tross for mange vanskelige situasjoner gikk det bra, smiler Shetlands-Larsen. Uten et lykkelig hell kunne jeg ikke ha sittet her og neste år kan jeg kanskje også få feire 80-årsdagen min.