Gestapo rykker ut
Steffen Hanstveits dramatiske flukt
– Jeg husker godt denne natten, forteller Steffen Hanstveit til Sydvesten. Søndag 16. oktober var jeg oppe hos min forlovede på Fløyen, som vi kalte Bolstad gård på Smiberget. Etter et lite selskap fulgte vi Hans og Olga Engelsen hjem.
Turen til Hans og Olgas hus gikk fredelig for seg og vi var tilbake på Fløyen omkring klokken 24.00 om natten. Vi satt og småpratet da det klokken halv ett banket på -døra. Jeg gikk ut. Det var stummende mørkt. En nordmann i tysk SS-uniform kom frem i lyset og spurte om lærer Navelsaker bodde her. Han hadde tydeligvis gått feil i mørket og SS-mannen gikk da vi sa at Navelsaker ikke bodde her.
Med en gang han var gått ringte jeg til lærer Navelsaker for å varsle om at Gestapo kom. Jeg visste da at Torbjørn Navelsaker var i dekning og Gestapo kom for å hente faren. Nei, det blir ikke aktuelt å flykte, sa han, og ble senere tatt av tyskerne.
– Så ble vi enige om at jeg så snart som råd skulle sette avgårde å få varslet Hans Engeisen. Jeg tok beina fatt og småsprang over hele Smiberget etter den smale gangveien der var. Med det samme jeg kom til porten ved Hans Engelsens hus, kvakk jeg til. To tyskere i uniform satte brått lommelyktene på meg: Stans ropte de! Det var som om de hadde ventet på meg.
– Jeg ble kommadert til å sette meg ned på en liten haug innenfor porten og rett bak meg sto en tysker med maskinpistolen rettet mot meg. Inne i huset romsterte flere tyskere og den norske gestapisten. Jeg kunne ikke se om Hans Engelsen var der. Siden fikk jeg imidlertid høre at han kunne ha stukket av, men han valgte å bli der for at ikke konen skulle være alene mot inntrengerne. Derfor ble de tatt sammen.
Jeg satt vel nesten en time å ventet med tyskeren bak meg. Hele tiden grunnet jeg på hvordan jeg skulle komme meg unna.
Etter en tid kom gestapisten ut og jeg skjønte at nå skulle hele følget avgårde til bilen som sto nede på. Sælenveien. Gestapisten gikk foran med pistol og lommelykt og tyskeren gikk bak med maskinpistol og lommelykt. På hjørnet til inngangsdøren var der et elektrisk lys. Kom jeg dit var det liten sjanse for å unnslippe. Vi satte oss i bevegelse. Tiden var knapp. Været var mørkt og regnfullt. Jeg tenkte at dersom jeg slår til nå må de slippe lommelyktene for å få bruke maskinpistolene og da vil jeg få et lite forsprang.
Så satte jeg til med et byks! Jeg havnet i en grøft, men fikk beina under meg. Jeg for mot gjerdet og merket at jeg rev en flenge i frakken min da jeg kom over. (Den gamle frakken henger her enda med flengen som minne). Videre var det å styrte rett nord over Smiberget. Bak meg drønnet maskinpistolene inn i mørket og tyskeren forsøkte å følge etter meg. Jeg var imidlertid godt kjent og han hadde ingen sjanse i mørket. Jeg kom ned til Ortuvannet og fulgte det til jeg krysset rett opp til Bolstad gård. Der fikk jeg varslet om det som hadde skjedd. Videre løp jeg ned i sydlig retning og over Sælen-markene. På Sælenhaugen fikk jeg varslet Kåre Løvås. Endelig kom jeg meg hjem til oss og våget ikke å gå inn i huset. Jeg grov meg ned i høyet på låven og sovnet der.
Neste morgen gjemte jeg meg oppe i skogholtet, der min datter idag har bygget hus. Da det igjen ble natt tok jeg veien gjennom Kanadaskogen (vi kalte det Sælenskogen og lenger nord Fyllingsdalsskogen) til jeg kom ned på Melkeplassen og endelig til Frydenbø på Laksevåg. Der bodde en tante av meg. Jeg ble hos henne et par dager, men da hun ble overrasket av tyskerne mens hun var hjemme hos oss i Fyllingsdalen for å hente en kuffert med mine eiendeler, måtte jeg flytte over i nabohuset.
Endelig, etter en uke på Frydenbø bar det videre til Hagbart Schøtt og så ble jeg siden koblet inn på en omstendelig flyktning-rute som bragte meg langt inn i Sogn, forteller Steffen Hanstveit. Der måtte jeg oppholde meg helt til frigjøringen. Og jeg planlegger å reise dit inn å være der den 8. mai i år, på førtiårsdagen for frigjøringen, legger han til.